Verdidebatt

Kristen enhet og jødiske folk?

MARKERING MOT ANTISEMITTISME: Jeg var selv skeptisk til at IKAJ var medarrangør for markeringen mot antisemittisme. Men jeg er ikke villig til å anse dem som «spedalske» som vi ikke kan snakke med.

Lørdag 3.februar ble det holdt en felleskristen markering foran Stortinget i protest mot økende antisemittisme. I etterkant har debatten igjen blusset opp om kirkens forhold til det jødiske folk og den såkalte «kristensionismen». Vi har åpenbart fortsatt en vei å gå til kristen enhet i solidaritet med det jødiske folk.

Tre grunner for å delta

Ole Christian Kvarme, biskop emeritus

Da jeg fikk forespørsel om å skrive under uttalelsen som skulle være markeringens plattform og budskap, hadde jeg tre beveggrunner for å signere. Den første var at vi som kristne må bli oss bevisste kirkens grunnleggende svik mot det jødiske folk gjennom århundrer, og i oppgjør med denne historien søke veier som kan uttrykke kirkens positive tilknytning til dem.

Den andre var betydningen av en bredest mulig kirkelig deltakelse i oppgjøret med den voksende antisemittismen. I så henseende ble det en enestående markering, med deltakelse av alt fra pinsevenner til katolikker, fra evangeliske kirkesamfunn til organisasjoner i Den norske kirke.

Den tredje beveggrunnen var at vårt fokus på antisemittismen i dagens situasjon må la seg forene med omsorg for befolkningen i Gaza og palestinerne for også å sikre dem en bedre og trygg fremtid. Altfor mange markeringer og demonstrasjoner har vært enøyde, de fleste med et umiskjennelig pro-palestinsk preg, og mitt engasjement var at vi ikke måtte havne i den motsatte grøften. Det gjør da heller ikke uttalelsen fra markeringen om man er villig til å ta dens utsagn på alvor.

IKAJ er ikke «spedalske»

Det er disse elementene preses Olav Fykse Tveit overser i sitt avisinnlegg mandag 5.februar når han sier at han ikke kunne delta i en slik markering sammen med Den internasjonale kristne ambassaden i Jerusalem (IKAJ). Her må jeg være ærlig og innrømme at jeg også var skeptisk da jeg fikk høre at IKAJ skulle være medarrangør. Helt siden IKAJ ble etablert i 1980, da jeg selv bodde i Israel, har jeg vært kritisk til deres forherligelse av israelsk politikk nærmest uansett. Men jeg har ikke vært villig til å anse dem som «spedalske» som vi ikke kan snakke med, og avskrive dem i arbeidet for fred og forsoning i Det hellige land. Dersom vi ikke vil samtale og samarbeide med annerledes tenkende her hjemme, hvordan kan vi da være troverdige partnere i arbeidet for fred og forsoning i Det hellige land?

Også i Norge har mange demonstrasjoner og markeringer, inklusive noen kirkelige, hatt et tydelig pro-palestinsk og anti-israelsk preg uten at den voksende antisemittismen er blitt adressert

Det var på denne bakgrunn jeg så et glimt av håp da jeg fikk forsikring om at IKAJ stilte seg bak uttalelsen med dens fokus på engasjementet mot antisemittisme og samtidig også støtte til palestinerne i dagens situasjon. Jeg har gjennom årene blitt kjent med mange kristne sionister som er opptatt av å stå sammen med det jødiske folk uten at de glemmer hensynet til den palestinske befolkning. I senere år har det også vært en mer nyansert utvikling innenfor IKAJ.

Med sitt utspill havnet Fykse Tveit i gamle spor i kontroversen mellom vår kirkes ledelse og det de omtaler som «kristensionister», og han bidrar til å avspore den viktige samtalen som uttalelsen fra markeringen legger opp til med sin protest mot økende antisemittisme. Dessverre falt også Dag Øyvind Juliussen i IKAJ og Gordon Tobiassen fra «Ordet og Israel» tilbake i gamle spor i et intervju med NRK.no. Der betonte de enøyd at «Gaza tilhører Israel» i stedet for å henvise til uttalelsen som de underskrev, om støtte også til palestinerne for å sikre dem en bedre og trygg fremtid.

Samstemt front mot antisemittismen

I et intervju med Vårt Land fulgte biskop emeritus Atle Sommerfeldt opp Fykse Tveits kritikk og mente at vi som stod bak markeringen, blander sammen «kampen mot antisemittisme og støtte til staten Israel». Jeg ble også opprørt over anklagen om at vi «ødelegger for kampen mot antisemittisme». I og med at fokus for uttalelsen var et oppgjør med den voksende antisemittismen og solidaritet med det jødiske folk som sådan, var vi bevisste på ikke å gjøre synet på staten Israel til tema. Uttalelsen gir heller ikke noen form for støtte til Israels krigføring. I begge henseender er det forskjellige holdninger blant underskriverne, men vi er samstemt i vår front mot antisemittismen

Når menneskeverdet betones i samtale med våre israelske partnere om deres forhold til palestinerne, hvordan kan vi unnlate å stille det samme spørsmålet til palestinerne i deres forhold til jødene?

Få av oss, om noen, mener at kritikk av israelsk politikk i seg selv er antisemittisk. Det som forundrer meg, er at Sommerfeldt ikke er bekymret for de utslag av antisemittisme som blant annet de anti-israelske holdninger til Hamas utgjør, og som vi de senere månedene har vært vitne til i demonstrasjoner over hele verden. Også i Norge har mange demonstrasjoner og markeringer, inklusive noen kirkelige, hatt et tydelig pro-palestinsk og anti-israelsk preg uten at den voksende antisemittismen er blitt adressert.

Da min venn Munib Younan, biskop i den palestinsk-lutherske kirken i Det hellige land og i Jordan, besøkte Norge før jul, var hans budskap: Ikke vær pro-palestinsk eller pro-israelsk, men pro menneskeverdet. Et viktig memento også til oss. Da han fikk spørsmål i avisa Dagen om Hamas som terrororganisasjon, svarte han imidlertid: «Still meg et annet spørsmål.» Men når menneskeverdet betones i samtale med våre israelske partnere om deres forhold til palestinerne, hvordan kan vi unnlate å stille det samme spørsmålet til palestinerne i deres forhold til jødene?

Markeringen lørdag 3.februar var et forsøk på å samle forskjellige grupperinger i kirkelandskapet i protest mot den økende antisemittismen. Den brede oppslutningen viste en vilje til å se bort fra ulikheter og uenigheter og slik uttrykke et felles ønske om å stå sammen med det jødiske folk i dagens krevende situasjon. Den felles uttalelsen fra 3. februar er også et godt utgangspunkt for en mer åpen samtale på veien videre for kristen enhet i solidaritet med det jødiske folk uten at vi glemmer palestinerne og befolkningen i Gaza.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt