Verdt å bevare fra en oppløst menighet

Med nyheten om at Bredtvet kirke i Groruddalen i Oslo nå kan selges, kom sorgen tilbake over alt vi mistet i 2013. Etter en tung og konfliktfylt kamp med Den norske kirke sentralt, ble kirkebygget leid ut og vi som var medlemmer i Bredtvet menighet fordelt på nabosoknene. For Den norske kirke handlet det nok om økonomi. For meg var konsekvensen at jeg mistet en menighet og et unikt fellesskap som var en stor og viktig del av livet mitt.

Men nå vil jeg ikke fokusere på det negative. Nå som nye menighetsråd er etablert og har startet arbeidet sitt over hele landet, passer det bra å heller feire arven fra Bredtvet menighet ved å bringe videre det jeg opplevde var det beste og viktigste vi hadde. Ting jeg har savnet i andre menigheter siden. Ting jeg tror er helt nødvendig for at lokalkirker skal oppleves relevante i folks hverdag, ikke bare som et lokale for seremonier.

Arven fra Bredtvet menighet

Undersøkelser viste at av alt Bredtvet menighet holdt på med, så var det gudstjenestene de aktive medlemmene satte størst pris på. Gudstjenestene var virkelig hjertet i menigheten. De var preget av god musikk, fine ritualer og gode prekener. Et udiskutabelt faktum var at det var kirkekaffe hver gang. Det bygget miljøet og fellesskapet, og var et springbrett ut til de andre aktivitetene.

I Bredtvet menighet ble jeg venner med folk som hadde totalt ulike syn fra meg selv, for eksempel innen politikk og teologi.

En god gudstjeneste kan likevel ikke bære et fellesskap uten at det også er et engasjement for de som kommer til kirken og for lokalmiljøet. Første gang jeg besøkte Bredtvet menighet, ble jeg ønsket velkommen allerede på vei til kirken av en jeg møtte. Andre gang jeg var på gudstjeneste ble jeg overrasket da diakonen kom bort til gruppen jeg satt med: «Det er to her på deres alder som jeg ikke har sett før, kan dere hilse på dem og invitere dem med på kirkekaffen?» Jeg mottok beskjeden klart og tydelig: Jeg var allerede regnet som en del av menigheten, og det ble forventet at jeg skulle delta, ta ansvar, og passe på at andre ble inkludert i fellesskapet. Dette var en god metode som ansvarliggjorde oss alle til å bygge et inkluderende miljø. Når du ser noen du ikke kjenner, hils på dem. Det skal ikke mer til.

En inkluderende menighet

Da jeg kom til Bredtvet kirke første gang i 2009 var jeg tidlig i tjueårene. Fra arbeidslivet var jeg vant til at min unge alder var en ulempe, men i kirkevalget fikk jeg, en ung innflytter, nest mest stemmer, og endte opp som leder av menighetsrådet. Jeg opplevde full tillit og støtte fra resten av menigheten. Staben tok seg tid til å lære og veilede meg, og tok meg seriøst. Det satte jeg stor pris på. Våg å satse på og bygg opp de folkene dere har.

I menigheten organiserte vi også «livsnære grupper». Hensikten var å skape trygge, faste grupper som vi kunne lene oss på i hverdagen. Vi startet ofte med å lese bibelteksten til kommende søndag, før vi åpnet for forbønn og samtaler om livet. Det var selvsagt opp til hver enkelt hvor mye man ville dele, men vi brukte dette trygge samlingsstedet for det det var verdt, og åpnet opp om vanskelige ting vi stod i. Alt som ble sagt var konfidensielt. I et samfunn der ensomhet er et stort problem var disse gruppene fantastiske å ha.

Fra arbeidslivet var jeg vant til at min unge alder var en ulempe, men i kirkevalget fikk jeg, en ung innflytter, nest mest stemmer, og endte opp som leder av menighetsrådet

Groruddalen er et område med mange nasjonaliteter. Gjennom menigheten fikk jeg venner fra alle verdenshjørner som bodde i nabolaget mitt, men som jeg ellers ikke ville hatt noen felles arenaer med. Det var også mange nasjonaliteter med i menighetsrådet, noe vi var stolt av. Menighetsrådet var representativt for lokalmiljøet sitt.

Samle, ikke splitte

I ettertid har jeg tenkt mye på Den norske kirkes potensial som møteplass. I dag er «informasjonsboblene» i ferd med å bli et stort samfunnsproblem, der vi i stadig større grad bare forholder oss til informasjon og personer som er enig med oss. I Bredtvet menighet ble jeg venner med folk som hadde totalt ulike syn fra meg selv, både innen politikk og teologi. Det er sunt, og det kan redusere polarisering når vi opplever at folk kan være både hyggelige og smarte, selv om de mener ting vi ikke liker.

I ettertid har jeg hørt mange prekener der presten forkynner polariserende meninger til menigheten, og en del av meg tenker at det skaper murer i fellesskapet

Hvordan kunne Bredtvet være en menighet som rommet ulike meninger? Jeg tror at selve ryggmargen i menigheten, sogneprest Bjørn David Haraldsen, signe minnet, var nøkkelen. Det tok noen år før jeg skjønte at jeg og han stod langt fra hverandre i noen teologiske spørsmål. Han var en mester på prekener, og prekte om Bibelen, opprinnelsen til tekstene, om nestekjærlighet, og om Jesus. Det var modige prekener med solide budskap, men sånn jeg husker det handlet ikke prekenene om de mest kontroversielle temaene som skiller troende.

I ettertid har jeg hørt mange prekener der presten forkynner polariserende meninger til menigheten, og en del av meg tenker at det skaper murer i fellesskapet. Debatt om teologi og samfunn er viktig, men kanskje er ikke gudstjenestene riktig arena, da en prekenen ikke er en form som åpner for motsvar. Dette vet de lærde mer om enn meg. Jeg vet bare at jeg opplevde at prekenene i Bredtvet utfordret meg til å vokse i, og utforske troen min. De fikk meg aldri til å føle at mine synspunkter var feil eller uvelkomne. Andres prekener har fått meg til å føle meg som en outsider. Det åpner ikke dører til fellesskap.

Spredt for alle vinder

Siden Bredtvet menighet stengte har mange av de aktive medlemmene flyttet, sluttet å gå i kirken eller funnet menigheter utenfor Den norske kirke. Miljøet er spredt for alle vinder. Mitt håp er at alle medlemmene har tatt med seg det positive vi hadde, og sprer det videre i landet. Jeg håper også at denne teksten kan inspirere andre menigheter, slik at alt det fine vi kjempet for i Bredtvet menighet kan bringes videre.