Verdidebatt

Det er uverdig at vi kaller høyt utdannede medarbeidere for ulærde

SPRÅK: Det er på høy tid at vi slutter med uttrykket «lek» om kirkelige ansatte. Det er et utdatert språk som i beste fall er misvisende og verste fall undertrykkende og nedlatende.

I mange år har kirken benyttet uttrykket «lek» som et motstykke til «geistlig». Med geistlig har man tradisjonelt ment ordinert prest, og med lek har man ment alle som ikke var prester. En «lek kirkelig» ansatt er altså en person som jobber i kirken, men som ikke er prest.

Da man tok disse uttrykkene i bruk var prestene de eneste vigslede medarbeiderne i kirken. Da var dette gangbare uttrykk som ga mening for de fleste. I dag ser kirken ganske annerledes ut, og det er på høy tid å revurdere bruken av lek og geistlig.

Edel Merete Gervin, diakon i Bragernes kirke

Ordets betydning

Slår vi opp ordet lek/leg i Det norske akademis ordbok, kan vi lese følgende: «Leg, adjektiv, som ikke er geistlig ordinert, ikke tilhører geistligheten eller prestestanden, ulærd jf. legmann.»I Bokmålsordboka finner vi følgende: «som ikke er presteviet, ufaglært, ulærd».

For det første: Det er ikke lenger bare prester som ordineres (det vil si, nå heter det vigsles). Nå vigsles både prester, kantorer, diakoner, kateketer og biskoper. Alle som vigsles har lange utdanninger (også med teologiske emner) og må kunne kalles lærde. Dermed stemmer ikke betydningen av ordet lenger med bruken.

For det andre: Mange av kirkens medarbeidere som ikke er vigslet har også har lange utdanninger. Det er ikke noen automatikk i at de vigslede er de utdannede.

For det tredje: Det norske ordet lek (fra norrønt leikr) har en betydning og noen konnotasjoner som kan virke nedlatende i denne sammenhengen. Lek knyttes til noe som er barnlig, en lek, noe som er fantasi eller på liksom. Dette klinger ikke godt når vi snakker om kirkelige medarbeidere.

Utdatert språk

Andre deler av samfunnet ser allerede ut til å ha byttet ut ordet lek. Et eksempel er rettsapparatet: Nå heter det ikke lekdommer, men meddommer. I dag benyttes begrepet «lek kirkelig» ansatt først og fremst i forbindelse med kirkevalget, når ansatte skal velge sine representanter til bispedømmerådet. Et bispedømmeråd består i tillegg til biskopen av sju lek-representanter, én prest valgt av prestene i bispedømmet og én lek kirkelig tilsatt valgt av de leke tilsatte i bispedømmet. (I tillegg er det også representanter fra samisk kirkeliv og fra døvekirken.)

Vi må anerkjenne og løfte hverandre på tvers av profesjoner og stillinger – også gjennom språket vi bruker!

Dette er etter mitt syn et utdatert språk som i beste fall er misvisende og verste fall undertrykkende og nedlatende. La oss finne nye og bedre uttrykk! Kanskje vi kan være så dristige at vi kaller hverandre medarbeidere. Til kirkevalget kunne vi hatt én liste for bispedømmerådsansatte og én for fellesrådsansatte. Så kan vi også stille spørsmålet om det er nødvendig for kirken å videreføre det underlige skillet mellom prester og ikke-prester. Hva om vi slår sammen valglistene våre, og velger to representanter for alle ansatte? Ja, jeg er klar over at dette berører både diskusjonen om organisering av Den norske kirke og læreansvaret, men jammen berører det mye mer enn det også.

Det handler om hvordan vi ser på hverandre og hvordan vi omtaler hverandre. Alle kirkens medarbeidere er viktige og verdifulle, enten om vi er utdannet, vigslet eller ikke. Det er uverdig at vi kaller høyt utdannede og dyktige medarbeidere for ulærde/ufaglærte og at vigslede omtales som ikke-vigslede. Vi må anerkjenne og løfte hverandre på tvers av profesjoner og stillinger – også gjennom språket vi bruker! Først da kan vi jobbe godt tverrfaglig og stå sammen i den viktige tjenesten for Guds kirke på jord. For vi leker ikke kirke!

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt