Det er øyeblikk i livet hvor taushet blir det samme som samtykke til urett. Jeg er fullt klar over de splittende synspunktene omkring homofilt samliv i Den norske kirke og nå også i Frikirken. Den norske kirke har landet på et kompromiss, et «aksept for to syn», mens Frikirkens ledelse nylig konkluderte med at de ikke vil åpne for to syn om samliv. For min del er imidlertid aksepten for det konservative synet ikke lenger et alternativ.
Bærer et tungt ansvar
Det var et innlegg i Vårt Land, skrevet av pastorene Jan Gossner, Sigmund Sandåker, og Oddvar Søvik i Kristiansand Frikirke, som satte mine tanker i sving. Innlegget resonnerer som et rop fra en fortid, en fortid som jeg, og mange med meg, streber etter å overvinne. I en tidligere, noe ladet diskusjon med noen som står meg nær, fremholdt jeg at kristne, som med streng og «bibeltro» røst fordømmer homofilt samliv, bærer et tungt ansvar for ordene de sprer. Konsekvensene av et påført skambetynget liv kan være alvorlige.
Det som forsterker min bekymring, er at disse meningene pakkes inn i en akademisk og teologisk retorikk, noe som tvinger meg til å møte dem i en intellektuell duell på deres premisser. Dette er en kamparena jeg helst ville unngått. Disse «intellektuelle» stemmene, som oftest tilhører menn, bærer en innflytelse som er desto mer skadelig.
Min konklusjon er klokkeklar: Dette kan ikke aksepteres. Standpunktene som kommer til uttrykk i innlegget er både feilaktige og brutale, og de kan påføre dyptgående skade på (unge) kristne som navigerer sin egen kjønnsidentitet.
Jeg står heller utenfor
Det slår meg hvordan disse forfatterne, sammen med mange andre i konservativt kristne miljøer, krever definisjonsmakt over hva som betraktes som «bibeltro». Jeg står igjen forundret og uforstående. Jeg anser meg selv som minst like bibeltro som de er, men mine konklusjoner er diametralt motsatte.
Forfatterne framstiller homofilt samliv som et bekjennelsesspørsmål, der jeg ved å avvise deres tolkning av Bibelen, frasier meg retten til å betrakte seg som en disippel av Jesus. Med dette som utgangspunkt, erklærer jeg følgende: Hvis å være en Jesu disippel innebærer å forkaste og fordømme, da velger jeg å stå utenfor.
Disse «intellektuelle» stemmene, som oftest tilhører menn, bærer en innflytelse som er desto mer skadelig
Jeg nekter å følge en tro eller veiledning som utelukker noen av Guds barn, basert på hvem de elsker. Kjærligheten, som jeg anser som kjernen i kristendommen, kjenner ingen grenser, og det bør heller ikke vi.
Videre, i denne tidsalderen av opplysning og progresjon, er det uforståelig hvordan noen kan klamre seg til fortidens fordommer. Kirken har i årenes løp vist seg i stand til å revidere sin forståelse og praksis i lys av ny innsikt og kunnskap. Det er på høy tid at denne evnen til vekst og endring også omfavner en mer inkluderende og kjærlighetsfull tilnærming til homofilt samliv.
Kjærlighet uten forbehold
Jesus lærte oss å elske vår neste som oss selv, uten forbehold. Han tilbrakte sin tid på jorden med dem som var utstøtt og marginalisert, og viste oss gjennom sine handlinger at ingen står utenfor Guds kjærlighet. Å hevde at homofile som lever ut sin kjærlighet ikke kan være Jesu disipler, er ikke bare en misforståelse av Bibelens budskap; det er en direkte motstrid til den inkluderende og ubetingede kjærligheten som Jesus predikerte og demonstrerte gjennom sitt liv og sin lære.
Å utelukke noen på grunnlag av hvem de elsker, strider mot det grunnleggende kristne prinsippet om kjærlighet og medmenneskelighet. Vi er alle Guds barn, verdifulle og elsket, uavhengig av seksuell orientering. Kirken bør speile denne kjærligheten gjennom å være et åpent og inkluderende fellesskap for alle.
