Den 26. januar hadde Karl Yri et innlegg på trykk i Vårt Land med tittelen «Å komme seg videre», der han skriver at «det er bra at vi misjonærbarn får større oppmerksomhet, men hvis vi ikke makter å erkjenne at vi ikke kan endre på det som har skjedd, blir det vanskelig å rette blikket fremover». Først av alt er vi som står bak støttegruppen Sendt bort glade for at flere misjonærbarn nå er åpne om sine erfaringer, tanker og meninger. Vår felles historie er ikke én stemme, det er mange unike stemmer. Vi er takknemlige for at Yri bidrar til åpenhet og refleksjon.
Historien til misjonærbarna er lang, kompleks og inkluderer tusenvis av barn, men også foreldre og hele familier. Bildet er også svært sammensatt med hensyn til hvordan den enkelte har håndtert de utfordrende oppvekstsvilkårene veldig mange av oss opplevde. Det at noen klarer seg bra etter slike ekstreme påkjenninger tidlig i livet, mens det for andre har gitt alvorlige konsekvenser, påvirkes av flere faktorer. Derfor er det viktig at alle erfaringer kommer frem. I støttegruppa Sendt bort er det plass til alle erfaringer.
Vi mener at det viktigste er å respektere hverandres ulike erfaringer for det de er, og at vi alle er ydmyke i møte med erfaringer som en slik oppvekst kan gi. I denne saken finnes ikke rett eller galt, sant eller usant. At enkelte har hatt gode erfaringer, bør ikke hindre noen med dårlige erfaringer fra å dele sine historier.
Aksept og ansvarliggjøring går hånd i hånd
Når det kommer til å akseptere sin fortid, er Yri inne på noe svært viktig. Forskning viser at aksept av det som har skjedd er et godt virkemiddel for å komme videre. Noen mener at det faktisk er en forutsetning for å komme videre. Det er imidlertid en krevende prosess og for mange er en livslang prosess. Vår erfaring er at mange misjonærbarn har akseptert sin fortid. Det er imidlertid ikke noen motsetning mellom å ha akseptert sin fortid, og samtidig stille Misjonssambandet ansvarlig for det som skjedde. Aksept og ansvarliggjøring går hånd i hånd.
Aksept er heller ikke den eneste måten å komme seg videre på. For noen vil heller ikke en stor økonomisk kompensasjon være av avgjørende betydning. For når det kommer til det å behandle traumer og omsorgssvikt, finnes det mange ulike tiltak, både på individnivå og gruppenivå. En beklagelse uten handling er ingen ekte beklagelse – det er kun ord.
Det er ikke noen motsetning mellom å ha akseptert sin fortid, og samtidig stille Misjonssambandet ansvarlig for det som skjedde
Å rydde opp, både når det gjelder ens egen psykiske helse, men også i relasjoner og systemer, er for mange en viktig forutsetning for å komme seg videre. Å rette opp i urett, og konfrontere den som har forvoldt uretten er essensielt. Dersom motparten utviser respekt, ydmykhet og går i en anerkjennende dialog ved å be om tilgivelse, kan forsoning kanskje finne sted. Dersom motparten samtidig viser anger og uttrykker dette med konkret kompensasjon eller en annen form for oppreisning, kan det ofte være forløsende. Størrelsen på botemiddelet er ikke viktig, men en konkret handling kan styrke evnen til gi slipp på dårlige erfaringer og orientere seg mot fremtiden.
Å bli møtt med respekt
Mange misjonærbarn gir uttrykk for at de ikke lenger tror på ord og lovnader fra Misjonssambandet. De ønsker en tydelig og forpliktende handlingsplan. I tillegg ønsker de å bli sett, hørt, forstått, og at historiene både blir tålt og trodd.
Det er mye visdom i det Yri skriver, som å ikke la bitterheten få vokse overfor motparten. Vår opplevelse er at mange misjonærbarn er svært reflekterte og har et realistisk syn på det som ikke kan endres og vilje til å lære seg å leve med sin bakgrunn. Men måten misjonærbarna har har blitt møtt, og fortsatt møtes på av Misjonssambandet, resulterer i frustrasjon, sinne og retraumatisering for stadig flere – ikke bare noen få.
Mange misjonærbarn gir uttrykk for at de ikke lenger tror på ord og lovnader fra Misjonssambandet
Dette bør tas på alvor av Misjonssambandet, og ikke ignoreres eller bagatelliseres. Uretten som ble påført misjonærbarna i barndommen, repeteres på den måten av Misjonssambandet etter at barna har blitt voksen. Vi håper at Misjonssambandet nå benytter anledning til en konstruktiv dialog med misjonærbarna. En slik dialog bør inneholde:
- anerkjennelse av misjonærbarnas opplevelser
- en erkjennelse av at forsoning kan finne sted
- ytterligere forskning og kunnskap om omsorgssvikt, traumer og skadelig seksuell atferd mellom barn
- en forpliktende handlingsplan utarbeidet sammen med misjonærbarna, og hvor også de med dårlige erfaringer og de utenfor Misjonssambandet får en stemme
- ressurser, også økonomiske. Slik kan det kanskje en gang for alle legges til rette for en verdig oppreisning for misjonærbarna
En slik viktig anerkjennelse kan være en katalysator for at mange flere kan komme seg videre.