Kirken er blitt irrelevant

Det er for få folk i kirken. Det er den store elefanten i rommet. Når det ikke kommer nye til, må det tidløse vakre budskapet bæres videre av den lille gruppen spesielt interesserte teologer, diakoner og såkalte «personlig kristne».

Hvem går i kirken, hvorfor kommer de og hva gjør de der? Hva skal kirken være, hva er kirkens rolle i folks liv? Jeg tror fort vi kan miste øye for kirkens sjel om vi går konsulentaktig til verks. Det er like fullt et problem, og problemet skriker etter tanke og handling, så noe må vi gjøre. Hvem går ikke i kirken, hvorfor kommer de ikke og hva gjør de heller?

Statistikken på Den norske kirkes nettsider viser en jevn og sørgmodig nedgang i gudstjenestedeltaking siden 2005. 2022 kunne skilte med hele 72,9 deltakere i snitt per fysiske gudstjeneste. Uten julaften, mon tro hvordan tallet da skulle se ut.

Kan ikke se bakover

På tankestien mot løsninger for en lang kirketradisjon dras man kanskje fort mot å tenke på hva som var annerledes før, og hvordan kirken var en så selvsagt del av livet og samfunnet. Lokalmiljøet samles ikke lenger på kirkebakken etter gudstjeneste for å sosialisere og oppdateres på ukens sladder. Folk i dag er travle. Søndag morgen kan være så mangt; soving, egg og bacon, skallebank, hyttekos, søndagstur. Samfunnet er konstant i endring og blir aldri likt som før, så bakover er neppe retningen å vende blikket.

Kirken skal ikke være et eksklusivt oppbevaringssted for vanedyr og de med inderlig åndelig dragning

Kirken skal ikke være et eksklusivt oppbevaringssted for vanedyr og de med inderlig åndelig dragning. Men troen individualiseres og rasjonaliseres til det punkt at inderlig personlig kristenhet blir merket på målestokken, og er man «mindre kristen» tenker man ikke engang på å dra. Poenget er å pirke i såret. Gid var det et særnorsk fenomen, nedslående nok kan det vel kalles vestlig.

Kirken imploderer

Likevel har nordmenn i dag en tørst etter noe kirken kan tilby. Kirken trenger ikke bare være dåp, babysang, «konf», bryllup og gravferd. Verdien er undervurdert og underkommunisert. Å møtes og å tas gjennom en seremoni, det forutsigbare ved rammen. Eksistere ved siden av hverandre. Synge og be sammen. Gi plass til det i en selv som ellers må vike for gjøremål og hverdagsplikter. Vanskelige eller eksistensielle spørsmål føles mindre ensomme sammen i kirken.

Prestemangel snakker man om, men kirkebenkene er tomme. Kirkebenkene tømmes for gråhårede, men fylles ikke opp av andre farger. Dette må da være et av kirkens største problem. Neida, Kristen-Norge luller seg inn i diskusjoner om forskjellene dem imellom og retten til å få lov å annenrangere folk, være det kvinnelige ledere eller skeive. Underveis imploderer kirken om disse uenighetene og gjør seg liten og irrelevant for den øvrige befolkningen og samfunnet.