Verdidebatt

En katastrofe for elever med diagnoser

SPESIALUNDERVISNING: Fordelingen av ressursene i Oslo-skolen hindrer en inkluderende opplæring for barn og unge med Downs syndrom og andre diagnoser. Det kan vi ikke akseptere.

Jeg er mor til en gutt på elleve år med Downs syndrom, som går i 5. klasse på vår nærskole i Oslo. Jeg er stolt av sønnen min, som har sine egne styrker, interesser og utfordringer. Jeg er også takknemlig for at han får gå på en vanlig skole, der han kan være en del av et mangfoldig fellesskap og lære sammen med andre barn. Jeg vet at dette er til det beste for ham, både faglig og sosialt. Men jeg er også bekymret for at denne muligheten er i fare, på grunn av en ressursfordelingsmodell som ikke tar hensyn til de spesielle behovene til barn med Downs syndrom og andre diagnoser.

Karianne Abrahamsson, mor til gutt med Downs syndrom

Hva er ressursfordelingsmodellen?

Ressursfordelingsmodellen er en modell for fordeling av midler til grunnskolene i Oslo. Formålet med modellen er å være rettferdig, objektiv, etterprøvbar, enkel å operere og enkel å forstå. Modellen tar utgangspunkt i antall elever ved hver skole, og gir tilleggsmidler basert på ulike kriterier, som for eksempel andel minoritetsspråklige elever, andel elever med lavt utdannede foreldre, andel elever med spesialundervisning og andel elever med særskilt norskopplæring.

Problemet med ressursfordelingsmodellen er at den ikke gir nok midler til å sikre en inkluderende og likeverdig opplæring for alle elever, særlig de som har behov for spesialundervisning. Mange av Oslo-skolene er så presset at de ikke klarer å tilfredsstille lærernormen, de har ingen sosiallærere og de kan kun ha ufaglærte assistenter. De har heller ingen penger til kompetanseheving av lærerstaben, som resulterer i at sakkyndig vurdering av elever med diagnoser ikke blir overholdt. Dette går ut over kvaliteten på opplæringen, og fører til at elever med Downs syndrom og andre utfordringer ikke får den tilretteleggingen og oppfølgingen de har krav på.

Vi trenger å lære å leve sammen med ulikhet og mangfold, og å verdsette det som hver enkelt kan bidra med

Konsekvensene av ressursfordelingsmodellen er alvorlige, både for den enkelte elev og for samfunnet som helhet. For den enkelte elev betyr det at retten til utdanning blir brutt, og at mulighetene for læring, utvikling og deltakelse blir redusert. For samfunnet betyr det at vi går glipp av det potensialet og bidraget som disse elevene har, og at vi skaper større forskjeller og mindre mangfold. Det er også lite samfunnsøkonomisk gunstig, da det vil føre til økte kostnader på andre områder, som for eksempel helse og sosialtjenester.

Modellen må endres

Løsningen på ressursfordelingsmodellen er å endre den slik at den tar bedre hensyn til de reelle behovene til skolene og elevene, og at den gir tilstrekkelig med ressurser for å sikre en inkluderende og likeverdig opplæring for alle. Dette innebærer blant annet at:

  • Det må gis mer vekt til kriteriet om spesialundervisning, slik at skolene får mer midler til å ansette kvalifiserte lærere og assistenter, og til å gi individuell tilrettelegging og oppfølging til elever med diagnoser.
  • Det må gis mer rom for skjønnsmessig fordeling av midler, slik at skolene kan tilpasse seg lokale forhold og utfordringer, og at det blir mer dialog og samarbeid mellom skolene og utdanningsetaten.
  • Det må gis mer penger til kompetanseheving av lærerstaben, slik at de får bedre kunnskap om læringsstrategier og metoder som fungerer godt for elever med Downs syndrom og andre diagnoser.

Vi må kreve at politikerne tar ansvar for å endre modellen, slik at den blir mer rettferdig, fleksibel og tilstrekkelig

Dette er viktig fordi det handler om grunnleggende verdier og rettigheter, som er nedfelt i både nasjonale og internasjonale lover og konvensjoner. Vi har en opplæringslov med en tydelig veiledning for hvilke rettigheter barn og unge har ved spesialundervisning. Vi har også ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som slår fast at alle har rett til livslang læring og like muligheter. Disse lovene og konvensjonene forplikter oss til å sørge for at alle barn og unge får en opplæring som er tilpasset deres evner og behov, og som fremmer deres utvikling og deltakelse i samfunnet.

Dette er også viktig fordi det handler om å skape et bærekraftig og inkluderende samfunn, som er rustet til å møte de globale utfordringene vi står overfor. Vi lever i en tid med store endringer og usikkerhet, der vi trenger å utnytte alle ressursene og talentene vi har. Vi trenger også å lære å leve sammen med ulikhet og mangfold, og å verdsette det som hver enkelt kan bidra med. Dette krever at vi har et utdanningssystem som gir alle barn og unge muligheten til å utvikle sitt potensial og sine interesser, og som forbereder dem til å bli aktive og ansvarlige borgere.

Fremtiden til alle barn

Vi kan ikke akseptere at ressursfordelingsmodellen i Oslo hindrer inkluderende opplæring for barn og unge med Downs syndrom og andre diagnoser. Vi må kreve at politikerne tar ansvar for å endre modellen, slik at den blir mer rettferdig, fleksibel og tilstrekkelig. Vi må også støtte skolene og lærerne i deres arbeid med å gi en god opplæring til alle elever, og bidra med vår kunnskap, erfaring og engasjement. Vi må også løfte fram de positive historiene og eksemplene på at inkluderende opplæring fungerer, og at det gir gevinster for alle involverte. Vi må vise at det er mulig, og at det er verdt det.

Jeg er ikke bare en mor til en gutt med Downs syndrom. Jeg er også en samfunnsborger, som bryr meg om fremtiden til alle barn og unge. Jeg håper at du som leser dette, også bryr deg, og at du vil være med på å kjempe for en bedre og mer inkluderende opplæring for alle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt