Behandlingen av Einar Lundby

Vårt Land har laget en uvanlig omfattende artikkel om Einar Lundby som sjelesørger. Artikkelen begynner allerede med en hel forside. Det er nok mange som har lest alt sammen, særlig ettersom Lundby var en kjent, uvanlig skattet, fortrolig og oppsøkt mann som sjelesørger. Som abonnent på avisen, gikk det heller ikke an å overse presentasjonen.

Skal hensikten hellige middelet?

Jeg leste naturligvis sjefredaktør Bores avsluttende redegjørelse for hvorfor artikkelen ble skrevet og at Vårt Land har jobbet bredt og dypt og mener å ha forholdt seg ansvarlig til alvoret i saken. Han skriver også at avisen har et særlig ansvar ettersom alt dreier seg om en avdød mann som ikke kan forsvare seg. Men redaktøren skriver ikke hvorfor dette faktumet er nedprioritert, slik at dypt personlige forhold kan blottlegges med stor skrift og bilder over mange sider i avisen. Saken begrunnes av plikten til ettersynet, samfunnsansvaret og kirkehistorien som en avis har. Jeg spør: Skal hensikten hellige middelet? Vårt Land må få mye å gjøre fremover hvis alle betydningsfulle personer, særlig i kristelige miljøer i nær tid skal under lupen og vurderes i detalj uten at det foreligger offentlig anklage og dom.

Rettsløsheten til en død mann blir bare omtalt og innrømmet. Men finnes det et anstendig argument for utbretting av et menneskets ytterst personlige data som VL har gjort nå?

At en avis har samfunnsoppdrag og at det handler om kirkehistorie, kan da ikke holde? Har det saklig verdi å beskrive en kjent sjelesørgers hender og skrittet til den som er i rommet sammen med ham. Og så med navns nevnelse og vita! At han dessuten kunne være homofil (som om dette kan være skadelig i seg selv), omtales ettertrykkelig. Hvilken rett har en avis til å undersøke personlige, ytterst private forhold? Avisen mener at det er rimelig å fortelle om psykoterapi og dagbok hvor legens betroelser om samlivsmuligheter blottstilles? Avisen forsøker å være detektiv.

Ville VL ha skrevet så nærgående om det var en mann som ennå er i live, med navn på overgriper og detaljer på hvordan han tok en konfident i skrittet? Jeg tror ikke det!! I alle fall ikke uten offentlig anklage og dom. Selv de som er dømt, får vanligvis ikke navnet sitt og bilde vist fram i avisene.

Rettsløshet

Jeg forholder meg ikke til sakens alvorlige innhold i det jeg skriver. Overgrep i sjelesørgerrommet er alltid krenkende og kanskje kriminelt. Det er sikkert greit at VL arbeider grundig med slike saken. Men at avisen hopper over det mest alvorlige: rettsløsheten, reagerer jeg sterkt på! Det er sikkert flere enn meg som hoppet i stolen. Rettsløsheten til en død mann blir bare omtalt og innrømmet. Men finnes det et anstendig argument for utbretting av et menneskets ytterst personlige data som VL har gjort nå?