Skal kirken bevare sin folkekirkelige rolle, trenger vi ny gravferdspraksis nå

Med kirkens gravferdspraksis vil vi forkynne evangeliet og den kristne livstolkning i møtet med døden, og gi pårørende trøst, deltakelse og støtte. Når vi dette målet best ved å for eksempel insistere på tre salmer fra salmeboken og ingen innspilt musikk? Mye tyder på at de svar og rammer vi lenge har satt som standarder, ikke lenger fungerer for mange.

Sammen med oppslutningen om dåp og konfirmasjon vil bruken av kirkelig gravferd avgjøre kirkens være eller ikke være som Norges folkekirke. Derfor må vi årvåkent sikre gravferdene innhold og form som kommuniserer med dagens mennesker og svarer til deres behov. Gjeldende liturgi trenger revisjon. I tillegg må det åpnes for valgfrihet mellom ulike kirkelige standardordninger.

Erfaringer med livssynsåpne gravferder

Kulturdepartementet lanserte i 2012 «skisser til en livssynsåpen begravelsesseremoni». Tanken er at de pårørende bestemmer fritt form og innhold. Mange gravferdsbyråer tar ansvar for gjennomføringen. Følgende tekst på hjemmesiden til et byrå, er typisk for hvordan dette oppfattes av mange:

«Begravelser etter Den norske kirkes ordning er fortsatt mest vanlig, men stadig flere har blitt klar over muligheten for en livssynsåpen begravelse. Livssynsåpne begravelser har flere likheter enn ulikheter med en seremoni etter kirkens ordninger. Forskjellen består i at ved livssynsåpen seremoni er det ingen krav til salmesang eller fastlagte ritualer. Familien kan fritt velge musikkinnslag, dikt, minneord og annet innhold som gjenspeiler den dødes liv. Seremonien kan arrangeres i egnede seremonirom, det kan egentlig foregå hvor som helst der det er tilgjengelig lokale, eller rett og slett på ditt eget gårdstun.»

Stadig flere velger livssynsåpen gravferd. De opplever kirkens ordning for rigid, spesielt med hensyn til salmer og musikk. Det er ofte ikke et ønske om en mindre kristelig gravferd, men om større frihet når det kommer til innhold og form som svarer bedre til den dødes person og de pårørendes behov.

Forskning viser behovet for revisjon

Ny forskning i Norge og Sverige bekrefter ønsket om større valgfrihet og mer personlige gravferder. Graden av kirkens fleksibilitet har stor betydning, både for pårørende som er usikre på om de skal velge kirkelig gravferd, og for manges vurdering av kvaliteten på gjennomført gravferd i kirken.

En undersøkelse viser også byråenes endrede/ekspanderende rolle og vurderinger av kirken. Den bekrefter at samspill mellom byrå og kirke preges av kvalitet og lojalitet. Samtidig viser den at byråene nå også tilbyr egne «seremoniledere». De «tar seg av alt», og har gjort livssynsåpne gravferder til et av sine stadig mer solgte produkter.

Teologiske og kirkehistoriske momenter

Gjeldende liturgi har gjort gravferden til en tydeligere gudstjenestelig handling og framstår mer kontekstuell og diakonal enn før. Den dødes liv og den aktuelle situasjon får komme til uttrykk. Her bidrar skillet mellom minnetalen og den forkynnende talen. Overgivelsesbønnen og bønnen ved graven er også blant nye elementer fra 2003. Det samme er den dogmatiske innledningen til tekstlesningene og tilfanget av valgfrie tekster. Nytt i 2003 var óg Joh. 3,16 som obligatorisk ledd. Dett ble vedtatt over bordet i Bispemøtet, uten at det var drøftet eller forberedt av andre organer.

Denne liturgien er den andre etter reformasjonen. Den første fikk vi så sent som i 1889. Den ble lettere justert i 1920 og i 1981. Tidligere stilte kirkeordinansen av 1539/42 pårørende fritt til å velge prestens medvirkning. Jordpåkastelsen ble obligatorisk i 1685. Salmesang og likpreken var elementer som ble innarbeidet i de påfølgende århundrer.

På tidlig 1900-tallet var det ingen selvfølge at gravferden skulle finne sted i en kirke eller kapell. Ennå lever folk i deler av landet som vil huske å ha opplevd eller blitt fortalt om gravfølge fra hjemmet direkte til kirkegården. Her ble den døde stedt til hvile ved en enklere handling med jordfesting, salmesang og bønn.

Flere av de nye elementene fra 2003 bør videreføres. Samtidig bør det gjøres en kritisk vurdering av Joh. 3,16 som obligatorisk ledd, endring av innledningen til tekstlesningene, revisjon av tekstalternativene med større frihet til å velge antall, samt ny gjennomgang av bønnespråket, herunder også mulig bønn for den døde.

På denne måten vil vi komme folks liv og aktuelle situasjon bedre i møte.

Videre trengs en alternativ ordning, et forenklet rituale som kan forrettes av prest eller diakon, om ønskelig kun ute ved graven (kiste- eller urnegrav). Det er alt gitt åpning for mye av dette i «Alminnelige bestemmelser for gravferd», pkt. 6. Det er likevel behov for å utforme en slik forenklet standardordning som kan benyttes som et likeverdig alternativ.

Liturgisk lojalitet og konsekvens

En oppgave vi har som proster, er å se til at kirkens gravferdsliturgi blir fulgt. Kun ved sjeldne anledninger åpnes det for individuelt liturgisk skjønn. Det kan være ved småbarns død eller andre særlig krevende situasjoner når det av sjelesørgeriske grunner er klokt å gjøre tillempinger i liturgien. Når det kommer til salmevalg og framføring av musikk gjør ritualet og tilhørende regelverk en mer fleksibel praksis vanskelig.

Enkelte prester, ja selv biskoper, velger å ikke følge gjeldende liturgis formuleringer, og opererer utover de valgalternativene som foreligger. Det kan det være gode grunner til, men det undergraver respekten for de retningslinjer en må ha når praksiser skal forvaltes i fellesskap.

Det er i denne sammenheng interessant å registrere mange av de byråansattes frustrasjon over ulik praksis. Det kan gjelde ulikheter mellom prester i samme sokn, eller prester som har klare regler som utgangspunkt, men så har familien «samtale med presten, og han har sett inn i disse sorgøynene og klarer ikke stå ved verdisynet sitt.» (MF rapport 1: 2023)

Dette er altså ikke en kritikk av kirkens regler, men av uklarhet og inkonsekvens. Denne inkonsekvens gjør at det stadig oftere er krevende å få forståelse for hvilke rammer som er absolutte og ikke.

Det haster

Vi trenger en ny og mer differensiert kirkelig gravferdspraksis nå. Slik kan kirken bevare sin folkekirkelige rolle ved gravferd, være i stand til å møte våre medlemmers behov, og fortsatt nå bredt med budskapet om det levende håp i Jesus Kristus.

På denne måten vil vi komme folks liv og aktuelle situasjon bedre i møte. Slik kan vi også sikre videreføringen av en kirkelig overgangsrite ved død og avskjed, uten at det går på bekostning av teologisk substans, samtidig som den ikke blir overlatt til kommersielle aktører.