Den verserende rettssaken mellom Jehovas vitner og staten reiser grunnleggende spørsmål om forholdet mellom religionsfrihet på den ene siden og individrettigheter på den andre. Balansepunktet mellom disse har endret seg betraktelig gjennom trossamfunnsloven av 2020, noe som skyldes et bevisst retningsvalg fra våre folkevalgte.
Demokratiets betydning er likevel nærmest oversett i de siste dagenes offentlige debatt. Rettsutviklingen de siste 50 årene viser at flertallet nå har vedtatt en helt ny regulering av trossamfunn i Norge, som gir individuelle rettigheter et langt sterkere vern enn tidligere.
50 år siden: Trossamfunnene får styre selv
Norge fikk sin første lov om trossamfunn i 1969, og den var i kraft frem til den ble avløst av 2020-loven. 1969-loven etablerte et system med statsstøtte til trossamfunn. Loven inneholdt samtidig få og vage krav. Den slo fast at «rett», «sømd» og «moral» ikke måtte krenkes, men dette var krav som hadde liten betydning i praksis. Under 1969-loven kunne dermed trossamfunnene både motta statsstøtte og ha stor frihet til å bestemme hvordan egen virksomhet ble drevet.
Imidlertid har spørsmål om individers rettigheter internt i trossamfunn vært et stadig tilbakevendende tema. Dette kom klart til uttrykk da den første loven om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven 1978) ble vedtatt. Loven gjaldt på alle samfunnsområder, men med én begrensning. Den gjaldt ikke for «indre forhold i trossamfunn», noe som ga religionsfriheten prioritet fremfor kvinners individvern. Men etter dette har både samfunnet og jussen utviklet seg videre.
25 år siden: Individvernet kommer på banen
Fra år 2000 og fremover skjøt omfanget av individuelle rettigheter fart. Dette hadde nær sammenheng med den norske rettens internasjonalisering. Menneskerettighetenes bestemmelser om individvern stod sentralt. Blant annet ble både FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon gjort til en del av norsk rett. Også EU/EØS-rettens regler om diskrimineringsvern fikk stor betydning. Disse stod sentralt da Stortinget fra 2005 vedtok stadig nye lover som ga diskrimineringsvern for nye grupper.
Forskjellen til 1969-regelverket er dermed stor. I realiteten snakker vi om et paradigmeskifte.
Verken menneskerettskonvensjonene eller EU/EØS-direktivene inneholdt særunntak for trossamfunn. Dette gjorde at likestillingslovens unntak for «indre forhold i trossamfunn» kom under press – og ble opphevet i 2010. Ved dette var ikke trossamfunnene lenger et unntaksområde. De måtte forholde seg til regler om diskriminering på samme måte som alle andre aktører. Mer konkret vil dette si at religionsutøvelse i seg selv ikke var nok for å kunne begrunne enhver aktivitet på en måte som juridisk sett gjorde den lovlig. Religionsutøvelsen måtte isteden avveies opp mot berørte individrettigheter. Slike rettighetsavveininger med religionsfrihet på den ene siden og individvern på den andre, finnes det mange eksempler på – f.eks. i saker fra Den europeiske menneskerettsdomstol.
Styrkingen av individvernet førte dermed til en endring som snevret inn trossamfunnenes frihet. Religionsfrihet var fortsatt en grunnleggende menneskerettighet, men den kunne ikke lenger ses separat fra andre grunnleggende menneskerettigheter, slik som barns og kvinners rettigheter eller enkeltpersoners rett til privat- og familieliv.
Trossamfunnsloven 2020: Individvern som grense
Trossamfunnsloven 2020 har som formål å «understøtte tros- og livssynssamfunn». Samtidig forholder den seg til at individvernet er styrket ved at dette trekkes direkte inn i loven. Dette fremkommer bl.a. i § 6 (1) om adgangen til å trekke tilbake statsstøtte. Her står det at statstilskudd kan nektes eller avkortes dersom et trossamfunn «utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter». I § 4 (2) kommer det frem at brudd på § 6 kan føre til at registrering som trossamfunn kan trekkes tilbake, noe som blant annet har som konsekvens at vigselsretten faller bort.
Vern av enkeltindividers rettigheter er ikke lenger noe som kan defineres bort fra virksomheten i trossamfunn
Gjennom å inkludere individrettigheter, trekker 2020-loven opp grenser for hva slags virksomhet som kan finne sted i trossamfunn som mottar statsstøtte. Endringene er ledsaget av en styrket struktur for tilsyn og kontroll, og tros- og livssynssamfunn har plikt til å rapportere om egen virksomhet på en mer inngående måte enn tidligere. Forskjellen til 1969-regelverket er dermed stor. I realiteten snakker vi om et paradigmeskifte.
Paradigmeskiftets konsekvenser
Forvaltningen av trossamfunnsloven 2020 er lagt til to statsforvaltere: Agder, og Oslo og Viken. Vi ser nå stadig flere eksempler på at tilsynsmyndighetene bruker de nye reglene. Saken om Jehovas vitner er et eksempel. Et annet er vedtaket om at Menigheten Samfundet mister statstilskuddet for 2023.
Reglene er nye og endringene store. Det er derfor ikke rart at det oppstår uenighet om gjennomføringen. Det helt overordnede perspektivet må imidlertid ikke tapes av syne. 2020-regelverket bygger på et bevisst valg fra våre folkevalgte. Lovens innhold henger sammen med en lang rettsutvikling der trossamfunn gradvis har måttet tilpasse seg en ny rettslig situasjon som følge av individrettigheters inntog. Slik jeg ser det, ville det i dag ut fra et menneskerettslig perspektiv vært krevende å opprettholde et system med aktiv økonomisk støtte til trossamfunn, uten at rettsutviklingen med hensyn til individers rettigheter ble tatt hensyn til.
2020-loven uttrykker nettopp dette: Vern av enkeltindividers rettigheter er ikke lenger noe som kan defineres bort fra virksomheten i trossamfunn. Individvernet gjelder også her.