Skal vi debattere adopsjonsmuligheter, bør vi også kunne debattere dagens bioteknologiske lovgivning

Gjennom fjoråret har en rekke avsløringer knyttet til utenlandsadopsjoner ført til at mange har tatt til orde for å innskrenke mulighetene for adopsjon. Tilknytningen til menneskehandel, samt den vitale betydningen av biologisk tilhørighet har vært viktige elementer i debatten om hvorvidt adopsjon bør tillates.

Å problematisere adopsjon av ovenfornevnte grunner er imidlertid ulogisk, dersom det ikke samtidig resulterer i en problematisering av dagens bioteknologiske lovgivning. Det svake etiske grunnlaget for praksisen rundt egg- og sæddonasjon, må med nødvendighet løftes frem, i lys av dagens adopsjonsdebatt. Siden jeg, både i jobbsammenheng og privat, er i kontakt med flere barn og unge som er et resultat av denne befruktningsstrategien, ønsker jeg imidlertid å være anonym i dette innlegget. Denne tematikken kan være sår for alle som er direkte involvert, og jeg vil unngå å bidra til en usikkerhet i relasjonen mellom meg og den enkelte.

Kanskje er det tilsvarende grunner til at ikke flere våger å ta denne debatten?

Det svake etiske grunnlaget for praksisen rundt egg- og sæddonasjon må løftes frem i lys av dagens adopsjonsdebatt

Hva med egg- og sæddonasjon?

Bioteknologiloven sikrer i dag voksne mennesker muligheten til å skaffe seg barn gjennom egg- og sæddonasjon. Der adopsjon i mange tilfeller kan være en nødvendig redning fra en håpløs fremtid, er derimot kunstig befruktning via donorer et planlagt brudd med deler av det kommende barnets nærmeste biologiske opphav. Er virkelig voksne menneskers rett til å få barn viktigere enn barns rett til å få leve med sine biologiske foreldre?

Jeg tviler ikke på at mange som vokser opp uten sin biologiske far eller mor vil kunne klare seg veldig bra. Og jeg tror at mange som får barn gjennom en donorordning er sprekkfulle av omsorg overfor barna de fostrer opp. Samtidig kjenner jeg også mange som har vært preget av sår og savn på grunn av en biologisk forelder som av ulike årsaker har vært fraværende i deres liv.

Variant av menneskehandel?

Det er derfor betimelig å stille spørsmål ved om vårt samfunn er tjent med at vi legger til rette for kjøp og salg av sæd- og eggceller, som ytterligere bidrar til å øke antallet barn som vokser opp frarøvet sitt biologiske opphav. Ifølge Barnekonvensjonens artikkel 9 skal ingen barn skilles fra foreldrene sine mot egen vilje, dersom dette ikke er til barnets beste. Hvorfor tar vi ikke i mye større grad hensyn til dette? Og er ikke denne praksisen, hvis vi skal være brutalt ærlige, en ganske åpenbar variant av menneskehandel?

Jeg vil gjøre det klinkende klart at alle mennesker, også de som er et resultat av befruktning via donorer, er like verdifulle. Samtidig mener jeg det er på høy tid at de som styrer landet vårt tar på alvor alle ringvirkningene som kan komme av å ekskludere barn fra deres biologiske opphav, og at hele praksisen med å drive handel med kjønnsceller derfor revurderes.