Verdidebatt

Intellektets hinder til det å tro

RASJONALITET: Vår tids store kulturelle dilemma er at vi har et religiøst instinkt som vi, som barn av opplysningstiden, ikke evner å nære.

I et av de få videointervjuene som ligger ute av psykiateren Carl Gustav Jung, blir han spurt om troen på et liv etter døden. Uten å gå inn på de metafysiske aspektene knyttet til spørsmålet, konstaterer han at menneskene som tror på noe etterpå, lever bedre på sine siste dager. At kroppen og følelsene virker å respondere positivt på denne antakelsen. Jung beskriver det som at disse menneskene «handler i tråd med sin natur».

Magnus Søgnebotten Lang-Ree, skribent

Jeg synes denne kommentaren er interessant da det gjør noe vi sjeldent gjør i vårt samfunn; gir legitimitet til følelsene. Til kroppen. Og setter det hele i en funksjonalistisk kontekst ved å si at det som fungerer, er sant. Eller i alle fall, sant nok. Dette kan ligne sannhetsdefinisjonen psykologiprofessor Jordan Peterson kom med i sin første diskusjon med Sam Harris, hvor han påpeker at den etymologiske opprinnelsen til ordet er «det å treffe blink», snarere «en objektiv beskrivelse av virkeligheten».

Kropp og hode i konflikt

I spørsmål knyttet til tro hører man ofte «jeg skulle gjerne trodd, men jeg klarer ikke å overbevise meg selv». Jeg synes denne type formuleringer er interessant å se i lys av Jung sin kommentar. Det er en idé om at ting hadde vært bedre, men at det går på akkord med intellektet.

Selv om det er beundringsverdig å være rasjonelt sammenhengende, kan det å utelukkende lene seg på intellektet bli ensidig. For mennesket er ikke bare rasjonalitet alene. Vi er rasjonalitet og følelser. Kropp og hode. Ideelt sett er disse to aspektene i harmoni, men i det nevnte scenarioet er de altså i konflikt. Følelsene vil noe, men hodet følger ikke etter.

Følgelig oppleves det å tro som en feig manøver hvor man dolker sitt intellekt i ryggen, med ønske om å få det «litt bedre». Hva er vel mer patetisk enn en person som bøyer og tøyer sine antakelser på bakgrunn av hva som er «behagelig»?

Selv en dedikert ateist ville trodd på Gud, hvis det var det som skulle til for at en hodepine skulle gi slipp. Det kommer bare an på hodepinens intensitet

Dog er det ikke gitt at det å tro i en slik situasjon, ville være et patetisk avkall på eget intellekt. Man kunne kalt det en relativisering av den. En tillit til kroppen og følelsene, hvor man sier at «jeg forstår ikke hvorfor jeg føler meg så mye bedre, men det at jeg føler meg såpass mye bedre, er på sett og vis bevisgrunnlag nok for meg. Så jeg følger denne retningen med et håp om at topplokket en dag forstår hvorfor det føles såpass bra».

Hva er usant?

Å gi følelsene forkjørsrett over intellektet kan virke ekstremt, men vi gjør det hele tiden. Eksempelvis i et viktig valg knyttet til partner eller jobb. Hvor mange av oss har vel ikke vært i en situasjon hvor alt det objektive peker mot ett alternativ, men et annet alternativ «føles» bedre. Jeg vil argumentere for at vi stort sett alltid følger magefølelsen disse situasjonene, og fort betaler prisen om vi lar være.

At du ikke forstår noe, betyr ikke at noe er usant

Følelsene besitter en bevegelseskraft som intellektet ikke innehar. I hvilken grad vi kan være tro mot intellektet når det står i friksjon med følelsene, vil derfor alltid være predikert på følelsenes intensitet. Selv en dedikert ateist ville trodd på Gud, hvis det var det som skulle til for at en hodepine skulle gi slipp. Det kommer bare an på hodepinens intensitet.

Jeg sier ikke at man skal «tro på noe som er usant, fordi det får deg til å føle seg bedre». Jeg forsøker bare å problematisere bruken av «usant», når det som egentlig kommuniseres er «ikke gir mening for intellektet». At du ikke forstår noe, betyr ikke at noe er usant. En ting sin sannhet eller eksistens, er ikke predikert på din forståelse av den.

Vårt religiøse instinkt

Hvorfor er en diskusjon om forholdet mellom følelser og intellekt relevant? Jo, fordi det rører ved vår tids store kulturelle dilemma; det faktum at vi har et religiøst instinkt, som vi, gitt vår posisjon som barn av opplysningstiden, ikke evner å nære. Dette er problematisk, og skal vi komme oss ut av denne krisen er vi nødt til å finne en måte å nære dette instinktet på, som ikke oppleves som avkall på intellektet.

En forståelse av intellektet som et av flere fakulteter, snarere enn en eneveldig konge, kan være en start.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt