Israel, Gaza og Dunning-Kruger-effekten

De som vet aller minst, har de sterkeste oppfatningene. Fenomenet har blitt forsket på av de amerikanske sosialpsykologene David Dunning og Justin Kruger, og visualisert i en etter hvert godt kjent graf.

Studiene demonstrerte at personer med meget lav kompetanse innenfor et fagområde ikke bare presterte dårlig, men de er så inkompetente at de ikke heller innser sine faglige svakheter. Etter hvert som man lærer mer, blir man mer ydmyk overfor det man skjønner man ikke kan. Med økt kompetanse øker den faglige selvtilliten gradvis, inntil man én dag nesten er like skråsikker som den gang man intet kunne.

Midtøsten-konflikten

Dunning-Kruger-effekten gjør seg i overkant gjeldende når Midtøsten diskuteres. Men manglende kunnskaper oppleves aldri som en hindring for å delta i diskusjonen, og meningsytrere er ledende popstjerner, pensjonerte generaler, stortingspolitikere og leger. Det menes mye, det menes kompromissløst, og det menes omtrent alltid med bakgrunn i et kompetansegrunnlag som er både mangelfullt og selektivt. Og man trenger slettes ikke være ekspert for å se huller i andres kunnskap og retorikk.

For absolutt ingenting er enkelt med denne delen av Midtøsten. I denne regionen er det ikke færre oppfatninger enn andre steder, snarere langt flere. Og resten av verden kaster seg på – alle vil mene noe. Ingen kan forholde seg tause. Ingen tillates å ikke ta parti. Konflikten er den eneste der man vil avkreves et svar på «hvilken part man holder med». Som om dette var et idrettsarrangement.

Kontekst er vesentlig

Hvorfor det er slik, er det mange årsaker til. Det er rett og slett for mange faktorer å ta hensyn til, og for mye å skulle kunne vites og forstås. Men kontekst er vesentlig. De fleste vil henfalle til såkalt øyeblikksfortolkning. Man tar utgangspunkt i hva som har skjedd i løpet av den siste måneden, den siste uken eller den siste halvtimen. De som vet litt mer vil peke mot skjellsettende hendelser i ulike år: 1987, 1973, 1967, 1948. Men hvor mye mer skjedde ikke i årene mellom, og de tusener av år før? Denne regionen som alltid har vært et midtpunkt for verdens oppmerksomhet, forbigås aldri i stillhet. Men uten å studere historien fra begynnelsen, kan omtrent ingenting fullt ut forklares eller forstås.

Uten å studere historien fra begynnelsen, kan omtrent ingenting fullt ut forklares eller forstås

Religion, historie, kultur. Jødene har vært i området i om lag 4000 år, de kristne i halvparten av dette, og muslimene i drøye halvparten av dette igjen. På dette tidspunktet eksisterte det knapt mennesker i Midtøsten, og i enda mindre grad andre steder. Men konfliktene som oppsto i landområder som var hellige og sentrale for de tre religionene, har siden blitt en del av det åndelige DNA-et til tusen ganger flere mennesker.

Og fra en sped begynnelse innerst i Middelhavet, har religionene og konfliktene spredt seg med seilskip og menneskene til alle klodens kroker. Legg så på lag på lag med geopolitikk, både den hjemlige og den importerte. Sivilisasjoner og riker har skylt over landene i så mange bølger, at hver en stein har blitt holdt av så mange hender at hvordan et eierskap skal kunne stadfestes, vil alltid skape nye generasjoner med konflikter.

Konstruktiv støtte

Kanskje er ikke problemet med at det ikke snakkes nok om konflikten, som enkelte miljøer vil mene. Snarere snakkes det for mye av for mange, og mange debattanter ender opp på den første delen av Dunning-Kruger-grafen. Først når man genuint vet nok om historien, kulturen, religionene og konteksten til å forstå at det ikke eksisterer noen enkel løsning, kan man kunne tilby partene en form for konstruktiv støtte. Kanskje. Men ikke før dette.