En sen kveld. Jeg ryddet i kjelleren, satte meg på en krakk og tok en pust i bakken. Åpnet telefonen, sjekket været og eposten. Der lå det også en epost fra Borg bispedømme: Du er blant de nominerte til bispevalget i Borg. Jeg datt nesten av krakken. Hvorfor ble jeg nominert?
Jeg tror det var nokså tilfeldig. Like tilfeldig som mange av elementene i en nominasjonsprosess er. Eller mer spesifikt: prosessen er preget av for mange uønskede faktorer.
Må en åpen og demokratisk kirke velge sin biskop? Ja. Men på en annen måte enn i dag, for forutsetningene for det demokratiske valget er for dårlige. Kvaliteten i den delen av prosessen der mange nominerte siles ned til fem kandidater, bør endres og forbedres.
Førsteinntrykkets tankefelle
Førsteinntrykket vi gir preger relasjoner lenge. Noen mennesker må bruke lang tid på å rette opp et dårlig førsteinntrykk. Andre er gode på å gi et godt førsteinntrykk.
Dette trigger en tankefelle som kan lure oss. Ut fra førsteinntrykket prøver vi å forutsi hvordan et annet menneske vil oppføre seg i framtidige situasjoner. En relativt pen person med godt språk og gjerne litt høyde vil gi et inntrykk av trygghet og av å være kompetent. Da skapes det fort en glorieeffekt, vi forventer eller henger på flere positive egenskaper ved denne personen. Tidligere spilte også kjønn enda sterkere inn.
Kvaliteten i den delen av prosessen der mange nominerte siles ned til fem kandidater, bør endres og forbedres
Det ser altså ut til at vi fortsatt velger ledere litt som vi gjorde som jegere og sankere: den som er stor og sterk, tror vi også er smart. Og sannsynligheten er stor for at mange i en bispenominasjonsprosess baserer sitt valg på et førsteinntrykk, om det er godt eller dårlig. Så har kanskje den som stemmer i menighetsrådet til og med møtt kandidaten: «Hen gjorde et veldig godt førsteinntrykk!» For å sette det på spissen, det gjør nok også dessverre psykopaten.
Bekreftelsesfeller og gruppetenkning
En annen uønsket faktor som følger i halen på det overnevnte er bekreftelsesfellen. Vi bruker den informasjonen vi allerede har om noe, og søker etter mer informasjon som kan bekrefte dette ytterligere.
Så kan det oppstå gruppetenkning. Vi er som mennesker opptatt av å bli likt og tilpasse oss gruppen og gjerne den i gruppen med høy autoritet. La oss si at i en av de valgte organene sitter det en gruppe som skal diskutere neste biskop og gjøre et valg. I denne gruppen sitter det en tilsynelatende kompetent høy mann med god selvtillit. Vedkommende leder gruppens møte og innleder med å si; «ja jeg tenker at X er en meget god kandidat, hen gjorde et strålende faglig foredrag ved jubileet vårt og vi hadde en fin prat ved kaffen, jeg innstiller X på førsteplass». Da vil gruppen først avledes bort fra en bred diskusjon og preges av den med autoritet i gruppen. Deretter kan den fort begynne å diskutere for og mot denne kandidaten og antakeligvis slutte å se bort fra de kriteriene Bispedømmerådet hadde satt opp for ny biskop. En starter en prosess med å velge mellom kandidater i stedet for å velge den rette kandidaten basert på (relativt) objektive kriterier.
Vi er ikke rasjonelle mennesker som tar objektive valg. Vi er preget av veldig mange faktorer som påvirker valgene vi tar. Dersom dette skjer ubevisst er vi fanget inne av dem. Den farligste tankefellen er å tro at vi er nokså objektive, eller «jeg har ingen tankefeller-tankefellen».
Tips til prosessen
Så hva kan man gjøre? Jo, her er noen tips:
Kirken bør ta i bruk moderne kunnskap om bruk av personlighets- og evnetester. Man kan teste for eksempel om kandidaten vil være dominerende og kontrollerende. En kan teste hvorvidt kandidaten har kognitiv kapasitet til å håndtere store mengder informasjon og trekke ut essensen av dette. Ganske relevant å vite når en skal velge biskop. Med andre ord, en kan gjennom tester predikere atferd og innhente relevant kunnskap for valget en skal gjøre. En reduserer kort sagt trynefaktor.
Et annet godt råd er å unngå den man kaller konklusjonsprat, men erstatte dette med argumenter
Et annet godt råd i beslutningsprosesser er å unngå den man kaller konklusjonsprat, men erstatte dette med argumenter. Da diskuterer gruppen argumenter for og mot kandidaten og utfordrer gjerne hverandres argument sine styrker og svakheter. En kan og tenke seg en prosess i forkant av møtet der alle sender inn sin innstilling basert på alle tilgjengelig kilder, en moderator samler dette inne og presenterer (anonymt) resultatet for gruppen før en argumenterer og konkluderer. Da vil diskusjonen bli bredere og bedre.
Hever man kvaliteten på prosessen før kandidaten presenteres for demokratiet, kan siste del av prosessen være ganske åpen, da velger man med langt høyere sannsynlighet en biskop som egner seg godt for rollen. Hvem av de fem en velger er ikke så farlig, en kan nemlig sannsynliggjøre at alle egner seg godt i en krevende rolle.