Verdidebatt

En bedre historie, for hvem?

SAMLIV: Da jeg fortalte verden at jeg, en kristen jente, var blitt kjæreste med annen kristen jente, ble mitt tillitsforhold til Gud avskiltet på dagen av kirkens ledere.

Bente Holm, tidligere kateket, skoleleder og firebarnsmor

I november skrev Marcus Vindenes et innlegg i Vårt Land der han argumenterer for at det ikke var på bakgrunn av slavenes vonde erfaringer at slaveri ble avskaffet på 1800-tallet. Med en ny tolkning av Bibelen, var slaveri fra da av i strid med Guds ord som legger til grunn at mennesket er skapt med en verdilikhet, der ingen er gradert og der ingen blir kategorisert. Vindenes avslutter innlegg sitt med å poengtere at det er verdifullt for kirken å lære av disse erfaringene hvor kirken tråkker feil, samtidig som han fremhever sterkt at vi for all del ikke må sette menneskets erfaringer og følelser i sentrum når vi tolker Bibelen.

Er ikke dette en selvmotsigelse? Hvordan skal vi som mennesker og som kirke ta lærdom av erfaringer der vi tråkker feil, dersom erfaringer og følelser skal tones kraftig ned og ikke være en del av det store bildet?

Innlegget er en del av debatten rundt undervisningsopplegget «Identitet og seksualitet», og har ett formål som de selv beskriver slik: «Vi ønsker at kristne kommer sterkere på banen for å formidle en bedre historie om sex enn den som fortelles rundt oss i samfunnet».

Da min tro ble en sak

I 2003 jobbet jeg som kateket i Den norske kirke og hadde lederverv i Normisjon. I min formidling hadde følelser og erfaringer stor plass. Det var ingen som stilte spørsmål ved tanker, tolkninger, følelser og erfaringer jeg hadde rundt bibeltekster. Ingen stilte spørsmål ved bønnesvar, nådegaver og anekdoter fra levd liv som ble brukt for å berike de Bibelske tekstene og historiene.

Dette endret seg brått den dagen jeg fortalte verden at jeg, en kristen jente, var blitt kjæreste med annen kristen jente. Mitt forhold til menigheten, arbeidsgiver, min tro, mine bønnesvar og min fortolkning av Bibelen ble i løpet av ett døgn snudd på hodet. Mitt gudsforhold gikk fra å være en personlig tro som jeg frimodig kunne dele med fellesskapet, til å være en tro fylt av mistillit, fornedrelse, sorg og uten tilhørighet.

Skeive trenger ikke marginaliseres til å være sårbare mennesker som trenger omsorg og plass i kirken fordi det er synd på oss

I dag er jeg gift med hun som var kjæresten min i 2003 og sammen har vi fire barn. Vi lever i et forhold som for mange kristne teologisk og akademisk ikke har plass i den kristne tro eller i den kristne menighet, selv om mange menigheter heldigvis har kommet veldig langt. Min tro har blitt en marginalisert tro. Jeg og min kone gikk fra å være troende kristne til å bli en sak. Jeg ble avskiltet på dagen i å kunne ha et tillitsforhold til en Gud som hverken satte meg i en boks eller tilbake i skapet.

Kirkens ledere, de autoritære, de lærde og de som selv mente de var i bedre stand til å tolke Guds ord var de som skapte dette utenforskapet. Skremmende likt fariseerne på Jesu tid? Hvem gir dem denne retten? Hvem har autoritet til å gjøre noen til annenrangs kristne som de mener baserer livet sitt på en dårlig magefølelse. Som Skeivt kristent nettverk skriver i et motargument til Vindenes: «Vindenes hevder vi setter menneskelig erfaring i sentrum for kristen tro, men vi setter Guds kjærlighet i sentrum for vår tro».

En syk historie

Det er tjue år siden jeg ble veiledet ut av jobben som kateket. Tjue år med tanker, fortvilelse og negative følelser knyttet til identitet og tro. Det var disse ubehagelige følelsene jeg kjente på da jeg leste setningen i forbindelsen med filmene; «vi ønsker at kristne kommer sterkere på banen». Mener de at jeg som er gift med en jente ikke er kristen? Flere hevder dette, og jeg blir redd når jeg hører om unge, heteronormative kristne som høyt flagger muligheten til å leve et fullverdig og godt kristenliv som skeiv, så lenge du lever i sølibat.

Opplæringsvideoene som av overnevnte organisasjoner presenterer «en bedre historie» er laget i undervisningsøyemed for ungdom og unge voksne. Til de som er sikre eller usikre på sin legning. Til de som har tusen spørsmål om hvordan de kan leve etter Guds ord og Guds vilje. Til de sårbare og påvirkelige som i god tro stoler på at undervisningen de får er sannheten.

Det klamme, organisasjonstunge, akademiske skapet kan de få ha for seg selv

Hvis det innenfor menighetens rammer ikke er plass til å leve i homofilt samliv og få være med i tjenester er jeg redd mange vil oppleve det motsatte av «en bedre historie». Med budskapet om «å ta opp sitt kors», som om mitt liv som skeiv er en byrde jeg må bære, er jeg redd de vil tråkke så feil at de ødelegger andres liv. Det blir ikke en bedre historie. Ved å både anerkjenne homofili som en del av mennesket, men også forkynne at det eneste rette er sølibat, så gir de plass for et stort rom med skam, selvforakt, stress og en syk historie. Ved å tone ned følelser og erfaringer fornedrer de det helhetlige menneskesynet, der mennesket både er ånd, sjel og kropp. Skapt av Gud, helt perfekt.

Vi er mennesker med historie

Mange har kjempet kamper for sin tro. På 1500-tallet kjempet Martin Luther en avgjørende kamp for Troen alene. En kamp for de fattige, sårbare og ulærde. Luther kjempet for en kirke der alle hadde tilgang til Skriften på sitt språk. Skriften alene. Peter, som vi kjenner fra NT, ble testet i møte med hva som er anerkjent som etisk riktig da han i Apostlenes gjerninger blir bedt om å spise mat som er uren, mat som ifølge den hellige skrift ikke skal røres. En sterk aktuell tekst som forteller at Gud ikke setter i boks og at Gud er i endring.

Vi er mennesker med historie. Noen gode, noen spennende, noen triste og noen uferdige

Skeive trenger ikke marginaliseres til å være sårbare mennesker som trenger omsorg og plass i kirken fordi det er synd på oss. Vi er på ingen måte en homogen gruppe hvor alle har de samme vonde erfaringene som kirken må og bør ta hensyn til.

Vi er mennesker med historie. Noen gode, noen spennende, noen triste og noen uferdige. Jeg, min kone og mine barn har en historie. Vi er en historie. Det vi ikke er, og aldri igjen kommer til å prøve å være, er medlemmer av et fellesskap der andre kan rette pekefingeren mot oss å si «Vi vet om en bedre historie for dere!». Det klamme, organisasjonstunge, akademiske skapet kan de få ha for seg selv. Et skap uten rom for tanker, erfaringer, følelser og levd liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt