Det er på tide å diskutere en grunnleggende revisjon av ordningen for å tilsette biskoper i Den norske kirke. En ren valgordning er tidligere drøftet, men det har kirkens ledelse så langt ikke ønsket å innføre.
I tilknytning til arbeidet med kirkens organisering gjennomførte Kirkerådet i 2016 en egen høring om utpeking av biskoper. En ren valgordning fikk da flertall i alle grupper av høringsinstansene. Men både Kirkerådet og Kirkemøtet gikk imot høringsflertallet og videreførte ordningen med tilsetting av Kirkerådet.
Les saken her: Kirkerådet har evaluert ordningen for biskopvalg: «Tidvis krevende å håndtere»
En klar tendens
På sakskartet til Kirkerådsmøtet 7.-8. desember står evaluering av dagens ordning for å tilsette biskoper. Ulike sider av ordningen tilbake til 2012, da Kirkerådet overtok tilsettingen, er evaluert. Det er snakk om en selvevaluering fra Kirkerådets side, og denne foreligger som saksdokument til møtet. Den inneholder materiale om de 13 bispetilsettingene (inkludert preses) som er gjort siden 2012 og fram til nå.
Hvem som tilsettes som biskoper, kan synes nokså tilfeldig. Evalueringen dokumenterer imidlertid en klar tendens: den rådgivende avstemningen har fått mindre betydning. Av de seks siste bispetilsettingene er det fire tilfeller hvor den som fikk størst oppslutning i avstemningen ikke ble valgt. Ved de sju forutgående tilsettingene skjedde dette bare en gang. Evalueringens funn setter fingeren på et demokratisk problem. Tilsidesettelse av den rådgivende avstemningen som her påvises, er ødeleggende for prosessene ved bispetilsettinger og undergraver tilliten til kirkens ledelse. Alvorlig er at det kan bidra til også å svekke oppslutningen om bispevalgene.
Hvor demokratisk er det at grunnplanet i kirken overkjøres?
Neglisjering av kirkelig lokaldemokrati
Ved de to siste bispetilsettingene (Bjørgvin og Sør-Hålogaland) fulgte heller ikke bispedømmerådet opp de lokale avstemningene. I begge tilfeller var kandidaten med flest stemmer etternominert. (I Sør-Hålogaland var denne kandidaten meg.)
Dette forklares i evalueringsdokumentet med at bispedømmerådet trolig hadde vurdert kandidaten grundig i forbindelse med nominasjonen, men ikke valgte å nominere vedkommende. Kan ikke grunnen like gjerne være at bispedømmerådet av prestisjehensyn lot være å følge avstemningen?
En etternominasjon kan jo oppfattes som en «korreks» til bispedømmerådets nominasjon, og det vil en ha seg frabedt. Dermed skal den etternominerte kandidaten, selv om vedkommende fikk flest stemmer, «straffes» ved å bli innstilt som nummer tre, på sisteplass. Dette kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en neglisjering av det kirkelige lokaldemokratiet. En slik holdning, og jeg tror faktisk at den finnes, diskrediterer en lovlig adgang til etternominasjon som i praksis fungerer som en demokratisk sikkerhetsventil.
Da Kirkemøtet vedtok gjeldende ordning, la en vekt på at tilsettingen av biskoper i Kirkerådet ville sikre forankringen i «et demokratisk organ som også representerer grunnplanet i kirken.» Det kan være grunn til å spørre hvilken type demokrati en her snakker om. Hvor demokratisk er det at grunnplanet i kirken overkjøres?
[ Kirkerådet har evaluert ordningen for biskopvalg: «Tidvis krevende å håndtere» ]
Kan bli mindre transparent
Evalueringen påpeker videre at vekting av stemmene ved bispevalg gjør ordningen ugjennomsiktig og vanskelig å kontrollere. Det opereres med første- andre- og tredjestemmer, samt ulike stemmegrupper. Her trenges det forenkling av et altfor innfløkt system, uten at dette er foreslått i Kirkerådets saksdokument. Det er førstestemmene og deres fordeling som er informative. Andre- og tredjestemmene bør derfor fjernes.
En biskop skal ikke være direktør, men faglig leder. Det skulle tilsi at formell teologisk kompetanse bør veie tungt ved tilsetting
Saksframlegget framhever den offentlige oppmerksomheten ved bispetilsettinger og den belastningen dette skaper for kandidatene. Jeg tenker at personer som sier ja til nominasjon må være profesjonelle og kunne tåle å bli offentlig eksponert. Som forslag til å dempe det offentlige presset foreslås det at bispedømmerådets uttalelser blir ukjente for biskopene, og at biskopenes prioritering unntas fra offentligheten fram til tilsettingen. Det siste er imidlertid betenkelig fordi det bidrar til å gjøre prosessen mindre transparent.
Et annet endringsforslag er en sentralisering av de administrative prosessene rundt nominasjonene, fra bispedømmeadministrasjonene til Kirkerådets sekretariat. Det vil kunne bidra til mer standardiserte prosesser.
Kosmetiske endringer
En sak som evalueringen unnlater å komme inn på, er hvilken kompetanse en biskop bør ha. Spørsmålet er av grunnleggende betydning. En biskop skal ikke være direktør, men faglig leder. Det skulle tilsi at formell teologisk kompetanse bør veie tungt ved tilsetting. Imidlertid synes dette i varierende grad å bli tillagt vekt. Det eneste som regelverket sier om en bispekandidats kompetanse, er at vedkommende må være ordinabel. Dette er selvsagt utilstrekkelig, og det må utarbeides mer sakssvarende kompetansekrav for denne typen kirkelig lederstilling.
Det eneste Kirkerådets selvevaluering foreslår av endringer i dagens ordning er oppsummert å overføre mer sekretariatskontroll til seg selv, og holde noen flere innspill i prosessen unntatt offentligheten. Det er imidlertid behov for mer enn slike kosmetiske endringer. Ordningen trenger en grunnleggende revisjon. En ren valgordning peker seg ut som det beste alternativet i en kirke som ønsker å være en moderne, åpen og demokratisk folkekirke.