Verdidebatt

Pastor i Frikirken: Jesus sa aldri noe om homofilt samliv

SAMLIVSSAKEN: Bibeltolkning og anvendelse av bibeltekstene er ikke så enkel. Det vet til og med både synodestyret og dialogutvalget i Frikirken – om de bare tenker seg litt om.

I forkant av det kommende synodemøtet i Frikirken, har synodestyret sendt ut et dokument til menighetene med tittelen: «Hva er et bekjennelsesspørsmål? Og hva er kirkesplittende?»

Da jeg for noen år siden først hørte at noen ville definere synet på likekjønnet samliv som et bekjennelsesspørsmål, regnet jeg med at det raskt ville avfeies som useriøst. Dette er tross alt en sak bekjennelsene (i denne sammenheng de lutherske) ikke uttaler seg om.

Så langt jeg vet er det bare i ett tilfelle det kirkelige Norge har definert noe som et bekjennelsesspørsmål siden reformasjonen. Det dreier seg om da man i Kirkens grunn avviste nazistisk ideologi. Det handlet den gang konkret om myndighetens krav om å styre kirkens forkynnelse og undervisning, men dypest sett om en ideologi som sto for folkemord, krig, voldsforherligelse og undertrykkelse. Det er mildt sagt vanskelig å se at homofilisaken har samme tyngde.

Tolkningsmessige krumspring

Dokumentet som er sendt ut til menighetene fra Frikirkens ledelse gjør imidlertid noen tolkningsmessige krumspring for å begrunne at saken om likekjønnet samliv kan leses ut av Luthers lille katekisme. For her uttaler Luther seg om samliv i forbindelse med det sjette bud. Han skriver: «Vi skal frykte og elske Gud så vi lever et rent liv i tanker, ord og gjerninger. Ektefolk skal elske og ære hverandre.» I dokumentet trekker man konklusjonen at selv om budet spesifikt tar for seg at man ikke skal bryte ekteskapet, «trekker Luther i sin forklaring mer generelle samlivsetiske konsekvenser av dette budet». Ja, hva så? Det handler fortsatt ikke om likekjønnet samliv.

Per Eriksen. Pastor i Fredrikstad Frikirke. Min Tro

Det trekkes også fram at Luther skriver om skriftemålet, med bekjennelse av synd og tilsigelse av syndenes forlatelse. Denne konklusjonen trekkes av dette: «Uenighet i samlivsetiske spørsmål tilsier en uenighet i hva man trenger å bekjenne som synd og hva man trenger tilgivelse for.» Ja, dette gjelder i flere etiske sammenhenger. Spørsmål om hva som er synd eller ikke, har aldri vært fullstendig entydig. Dette er rett og slett ikke noe argument for at en detaljert samlivsetikk er bekjennelsesspørsmål.

Dokumentet henviser til Frikirkens (og Konkordieformelens) formulering om at Guds ord er eneste regel og rettesnor for tro, lære og liv. Å si ja til noe som Bibelen omtaler som synd innebærer å bevege seg bort fra prinsippet om Bibelen alene. Dokumentet sier videre at Frikirken er forpliktet på å lære videre alt det Jesus har lært oss, samlivsetikk inkludert.

Jesu eksempel

Ja, men her er det to opplagte innvendinger. Det ene er at Jesus aldri sa noe om homofilt samliv. Det andre er at man ikke umiddelbart kan overføre alt Jesus sa og lærte. La meg ta med et par enkle eksempler.

«Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde.» Luk 14,12f

Her gir Jesus et påbud, uten forbehold, om hvem som skal inviteres til middag. Jeg har ennå ikke hørt noen preke dette skal forstås absolutt og bokstavelig, og aldri hørt det utlagt som et bekjennelsesspørsmål.

«Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» Matt 19,9

Dette er faktisk et skriftsted der Jesus tolker budet om ikke å bryte ekteskapet. Han snakker da ikke om homofili, men om skilsmisse og gjengifte. Tidligere ble dette sett på som en absolutt regel. Nå ser de fleste Jesu ord som et forsvar for den svake parten i et forhold. Nå tillater Frikirken både skilsmisse og gjengifte, og det finnes blant våre pastorer og ordinerte eldste både fraskilte og gjengifte. Dette tror jeg er helt riktig. Men hvordan kan de som nå ivrer for å gjøre synet på likekjønnet samliv til et bekjennelsesspørsmål hoppe bukk over det mest åpenbare utsagnet som angår saken?

Hva med kvinners tjeneste?

«Å endre samlivsetikk med den begrunnelse at det finnes etiske argumenter som veier tyngre enn de bibelske argumentene, vil stride mot Frikirkens bekjennelse til Bibelen som Guds ord», heter det i dokumentet. Men bibeltolkning og anvendelse av bibeltekstene er ikke så enkel. Det vet til og med de som har skrevet dette – om de bare tenker seg litt om. Her kan det nevnes en rekke eksempler fra Det nye testamentet, som f. eks. kvinners tjeneste i menigheten (de skal tie i forsamlingen 1 Kor 14,33f) og forordninger om hvem som kan være eldste (en eldste må ha troende barn Titus 1,6). Mange slike konkrete anvisninger lar seg ikke uten videre overføre kulturelt og historisk.

Det skrives at «ulik forståelse av ekteskapet innebærer to motstridende beskrivelser av hva det vil si å ha Jesus som Herre og følge hans veiledning.» Nei, det trenger ikke handle om hva det vil si å ha Jesus som herre. Det handler om ulik forståelse av hva dette innebærer i praksis. I mange spørsmål trekker troende ulike konklusjoner for hva det betyr å følge Jesus. Dette er stort sett helt uproblematisk. Problemene oppstår når noen tiltar seg en definisjonsmakt for hva det vil si å følge Jesus. Å kalle noe for bekjennelsesspørsmål oppleves da som et maktspråk som skal diskreditere dem som tenker annerledes.

Hvis Frikirken på synodemøtet i juni skulle vedta dette, må man også være klar over at det vil få dramatiske konsekvenser for kirkesamfunnet.

Vikarierende motiv

I dokumentets konklusjon skrives det at det å klassifisere ulike syn på likekjønnet samliv som et «ikke bekjennelsesspørsmål», fort kan bli første steg mot å akseptere to syn. Her skrives det altså nesten i klartekst at man har et vikarierende motiv for å skulle klassifisere dette som bekjennelsesspørsmål: Det skal hindre at saken utvikler seg videre. Det skal stoppe samtalen. Det skal sementere dagens tilstand.

Hvis Frikirken på synodemøtet i juni skulle vedta dette, må man også være klar over at det vil få dramatiske konsekvenser for kirkesamfunnet. Synodestyret må be menigheter om å avskjedige pastorer eller ordinerte eldste med avvikende synspunkter. Men hva om menigheter ikke vil etterfølge dette? Skal de ekskluderes?

Kirkesplittelsen vil oppstå først om dette defineres som et bekjennelsesspørsmål. Da er det ikke lenger rom for samtale og mangfold i kirken. Jeg håper inderlig Frikirken besinner seg, og følger initiativet fra Oslo Vestre og Treungen menigheter som ber synodemøtet avvise at dette dreier seg om et bekjennelsesspørsmål.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt