Verdidebatt

Ufrivillig forbønn

FUNKOTERAPI: Det er en teologisk kortslutning å tro at livet blir bedre av religiøs helbredelse. Men vi er ikke overbevist om at lovforbud er riktig.

I et leserinnlegg i vårt land tidligere i høst tok Andreas Haugland Ausland til orde for et lovforbud mot det han kalte funkoterapi. Som aksjonsleder for aksjonen Funkis for frihet krever han at regjeringen forbyr aktive handlinger som har som mål å omvende en person og helbrede vedkommende fra å være funksjonshemmet.

I innlegget peker Ausland på likhetstrekkene som finnes mellom konverteringsterapi og funkoterapi. Begge praksisene har som teologisk utgangspunkt at personen vil få et bedre liv dersom hen ikke var henholdsvis homofil eller funksjonshindret, og begge praksisene kan potensielt være svært skadelige.

Inger Marie Lid og Anna Rebecca Solevåg, VID vitenskapelige høgskole

Som teologer innen feltet funksjonshemmingteologi ønsker vi disse perspektivene velkommen. Dette er en viktig samtale å ha i det offentlige rom, men vi er ikke selv overbevist om at lovforbud er riktig.

Tilværelsens gave

Forbønn for helbredelse er så teologisk viktig at Kirkenes verdensråd (KV) vier et kapittel til dette temaet i dokumentet «Tilværelsens gave» fra 2016. Dokumentet argumenterer teologisk for en aksept av menneskers liv som innebærer kroppslig sårbarhet, grenser og variasjoner i funksjonsevne.

Mange med funksjonsnedsettelse og sykdom har erfart ufrivillig å bli objekt for kristnes ønske om å helbrede dem. Dette skjer også uten at personen det angår spørres. Mange tar for gitt at den som er blind ønsker å kunne se og at den som har en funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom ønsker at livet var annerledes. Dette stemmer ikke. Mange av oss aksepterer vår kroppslige erfaring og et liv med funksjonsnedsettelse.

Å anta at andre ønsker forbønn for helbredelse er å anta at et liv med funksjonsnedsettelse ikke kan være et godt liv

KV-dokumentet viser til at Bibelens historier om religiøs helbredelse har blitt brukt for å behandle personer med funksjonsnedsettelse og familiene deres som passive mottakere av medfølelse, med behov for helbredelse og tilgivelse. Et slikt menneskesyn er teologisk uholdbart fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde. Vi er alle elsket av Gud som vi er.

Hva er et godt liv?

En konsekvens av gudbilledlikheten som noe alle mennesker har del i, er at vi også må tenke nytt om Gud. Ingenting er Gud fremmed, Gud har vært menneske som oss og har hatt del i de menneskelige erfaringer av kroppslighet, sårbarhet og grenser. Gjennom Jesus erfarer Gud smerte, sult og behov for omsorg og fellesskap. Også etter oppstandelsen bar Jesus merker på kroppen.

Et viktig poeng er imidlertid at det ikke er mulig å sette likhetstegn mellom lidelse, og sykdom og funksjonsnedsettelse. Det å være frisk er heller ikke en garanti mot smerte og lidelse. Hva et godt liv er kan ikke reduseres til forestillinger om kapasiteter og evner til å fungere. Vi er alle sårbare og lever liv preget av at vi ikke har kontroll over de tingene i livet som er viktige. Derfor er det en teologisk kortslutning å tro at livet blir bedre av religiøs helbredelse. Å anta at andre ønsker forbønn for helbredelse er å anta at et liv med funksjonsnedsettelse ikke kan være et godt liv.

Nylig arrangerte den tverrkirkelige, diakonale organisasjonen Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (KABB) et medlemsmøte med temaet «trenger vi et forbud mot påtvunget bønn om helbredelse?» Dette er viktig for KABB fordi mange blinde har opplevd at enkeltpersoner har tatt initiativ til å be om helbredelse for dem, også selv om de ikke har ønsket slik forbønn.

Forbønn må være frivillig

Det er flere momenter som har betydning i en refleksjon over forbønn for helbredelse. En helt grunnleggende faktor er frivillighet. Man kan ikke anta at noen ønsker forbønn og skal derfor ikke uoppfordret foreslå forbønn for andre mennesker. En slik henvendelse kan virke krenkende fordi selve premisset for henvendelsen er at den som vil be om helbredelse for andre forutsetter at denne personen ikke i dag har et godt liv.

Tekstkritisk arbeid med de tekster i Det nye testamentet som ofte kalles «helbredelsestekster» viser også at det slett ikke er helbredelsen som er det viktige i flere av historiene, men i stedet tilhørighet til fellesskap og protest mot undertrykkelse og ekskludering. Funksjonshemmingsteologi er i norsk kontekst relativt nytt og mange prester, diakoner og teologer har lite erfaring med å lese disse tekstene kritisk fra dette perspektivet. I stedet er det lett å anta at tekstene er entydig gode fortellinger om mennesker som blir medisinsk helbredet.

Livets ambivalens

Menneskers grunnvilkår i livet som kroppslige og sårbare er for mange av oss preget av ambivalens. Noen ganger det det fint og kjennes godt, andre ganger er det motstand i kroppen og vi kan ønske et fristed utenfor oss selv. Slike erfaringer av ambivalens er fellesmenneskelige og ikke noe som kun oppleves av de av oss som lever med funksjonsnedsettelse.

Teologisk og i de konkrete fellesskap trenger vi å kunne språkliggjøre og ikke fremmedgjøre slike erfaringer. Et forbud mot forbønn kan være strengt og unyansert, men både gjennom hverdagsspråket og religiøse språk er det eksistensielt og teologisk viktig å anerkjenne variasjoner i funksjonsevne som tilhørende menneskelivet og ikke i strid med gudbilledlikheten vi alle deler.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt