«Det var ikke erfaringene til slavene som førte til at kirken til slutt tok avstand fra slaveriet. Det var Skriften selv som overbeviste Kirken.» Slik innleder Marcus T. Vindenes et Vårt Land (7.11). Han har mastergrad i «slaveri og frigjøring» fra universitetet i Nottingham. Jeg har ikke lest avhandlingen hans, men jeg stusser umiddelbart på denne generelle konklusjonen. Som om erfaring ikke var med på å utforme de nye teologiske svarene.
Bibelen døyvet samvittigheten
Slavehandelen var en ufattelig brutal og grusom virksomhet. Det gjaldt både transporten over fra Afrika til sukkerplantasjene i de vest-indiske og nord-amerikanske plantasjene og slavearbeidet de ble tvunget til å utføre ved ankomsten. Slaveriet, i dets brutale rasebaserte versjon, ble støttet av konge, parlament og kirke – og utbyttet var stort. Samvittighetene ble døyvet ved at Bibelen forutsetter slaveri som en samfunnsordning, og at behandlingen av «de svarte» er hjemlet i syndefallsvirkeligheten, (1 Mos 9:25).
Den engelske kirke sliter fortsatt med etterdønningene av den uretten som ble begått mot millioner av afrikanere, den store rikdommen som tilfløt det engelske samfunnet – og det store etterslepet av rasisme som fortsatt er synlig i det engelske samfunnet.
Heldigvis var det kristne stemmer som talte mot slaveri og rasisme. Kvekerne var tidlig ute. Metodister og evangelikale anglikanere fulgte opp. Til og med en biskop (Beilby Porteus, 1731-1809).
Kan ikke skille erfaringer fra teologi
Når en leser den kirkelige anti-slaveri-historien i Storbritannia, går det ikke an å skille erfaringer fra teologi. Teologien utvikles for mange av de ledende aktivistene i et personlig-åndelig møte med den himmelropende volden og brutaliteten. De svartes lidelser er en viktig del av propagandaen mot slavehandelen.
I møte med slike erfaringer, endret etablerte holdninger seg og nye og uforutsette tolkninger av Skriften framsto som mulige, og til og med nødvendige
En av historiens mest kjente logoer (1787) spiller nettopp på empati og medfølelse, der en svart mann i lenker knelende folder hendene mot himmelen omkranset av utsagnet: «Er jeg ikke et menneske og en bror». I møte med slike erfaringer, endret etablerte holdninger seg og nye og uforutsette tolkninger av Skriften framsto som mulige, og til og med nødvendige.
Noen av oss ser paralleller i historiske prosesser vi selv har vært en del av. Kanskje av mindre format, men likevel dramatisk nok for dem det angikk: For 50 år siden – da kvinnelige medstudenter over tid hadde spurt om ikke erfaringen egentlig tilsa at de kunne være like gode prester som oss menn? Og for 25 år siden da en god venn under stort press våget å utfordre meg til å lese Rom 1:18-32 i lys av hans erfaring med sin vakre tiltrekning til en av samme kjønn, ofte omtalt som noe avskyelig.
Fellesskap i endring
Paulus var en mann av sin tid da han omtalte kvinners plass i samfunn og menighet, da han skrev om slaver og om «skammelige lidenskaper». Samtidig har Paulus gitt oss ord som peker ut over hans egen tidshorisont: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne» (Gal 3:28) – for Kristus Jesus har skapt et nytt fellesskap som stadig er i endring. Nye erfaringer, åpner nye tolkningsrom. Det overbeviser erfaringer med Skriften oss om.