Verdidebatt

Kjellerbodserkjennelser

Kjenner du midtlivskrisa komme sigende? Her er noen mestringsstrategier du kan henge opp i kjellerboden din.

Det er ingen spøk å bli eldre. Selv var jeg inntil nylig av typen som ofte kunne føle dragningen ut mot boden når bursdagen nærmet seg. Litt for å pusle med noe, men mest for å slippe å svare på hvordan jeg ville feire dagen. Der ute fant jeg tre små erkjennelser, som hver for seg bidro til å gjøre det å bli eldre mer håndterbart.

Erkjennelsene er nok hverken geniale eller spesielt originale, men for mann (43) har de likefullt vært nyttige. Så, vær så god! Her er noen livsmestringsstrategier som du kan klippe ut og henge på kjøleskapet ditt, eller i boden din, eller integrere i ditt indre.

Du trenger ikke tenke på hva du egentlig skulle bli

Før sommeren tok jeg bilde av to sider i en bok, og sendte dem til en venn. Og etter hvert til ganske mange flere. Den typiske tilbakemeldingen har vært: «Ja, slik er det.»

Boka det er snakk om heter Faith, Love and Carnage og er en samtale mellom artisten Nick Cave og journalisten Sean O’Hagan. Det meste av boka kretser rundt sorgen etter at Nick Cave mistet sin sønn, men på side 128 dreier en samtale om smeltende isskulpturer over til å handle om frigjøringen som ligger i å bli voksen:

Det handler om at du ikke trenger å tenke på hva du trodde du skulle bli til når du ble stor. Mange opplever det å bli eldre som en rekke små og store svik mot den man var som ung idealist – den gangen kroppen var sprengfull av kompromissløst potensial, som ennå ikke hadde blitt slipt mot virkeligheten.

Dette selvet er en formløs og uferdig dings, mener Cave. Det løper rundt og gjør paniske forsøk på å definere sin egen identitet: Dette er meg! Sånn er jeg! Som boblende og kompromissløse unge er vi opptatt av å finne vår plass i verden, selv om vi ennå er langt unna å forstå hva slags plass det er og hvordan vi skal fylle den.

Den tyranniske idealisten som står der på vår skulder, og rister skuffet på hodet over hva det ble til med oss, den kan man rett og slett bare børste av seg

Så går skuta på grunn. Tida, livet og virkeligheten slår inn inn – og den man trodde man var, smuldrer opp. Tragisk? Ikke egentlig. For det som da skjer, mener Cave, og her har han nok både Carl Jung og Richard Rohr med seg, er at vi kan plukke opp byggeklossene og bygge oss selv på nytt. Og da er vi på et sted hvor vi kan bygge rundt de tingene vi opplever som viktige og meningsbærende, og heller la andre ting falle på plass rundt.

Så hva innebærer dette? Jo, for de av oss som har vokst opp med å tenke at vi kan bli det vi har mest lyst til, og få til alt vi prøver på, innebærer det at vi ikke lenger trenger å bry oss om hva den 22-årige versjonen av en selv ville tenkt. Den tyranniske idealisten som står der på vår skulder, og rister skuffet på hodet over hva det ble til med oss, den kan man rett og slett bare børste av seg.

Du bruker ikke opp tida

Vi har holdt oss med en lang rekke metaforer som forholder seg til livsløpet vårt som noe vi har fått tildelt ved fødselen, og som vi sakte men sikkert bruker opp. Tenk bare på åpningssekvensen til verdens lengstlevende TV-serie, Days of Our Lives, som hevder at dagene renner ut som sand gjennom et timeglass.

Alle forstår at dette er tull, selv for folk som ser (eller så) på Days of Our Lives. Men slike løgner kan likefullt sette seg i oss, om vi ikke rister i dem.

For det er altså ikke slik at du har brukt opp et leveår når du feirer bursdag. Det som har skjedd siden sist, og det som er verdt å feire, er at livet ditt har fått tilført enda et år som du ikke hadde noen garantier for at du ville få. Og med det har du fått gode og vonde opplevelser som du ellers ville gått i graven foruten.

For vi står ikke i toppen av timeglasset og ser tiden renner ut – men i bunnen av det, hvor tiden renner inn. Og selv om den setningen fyller meg med et behov for å plante ansiktet godt ned i puta, vet alle som har vært forelska eller hatt kjærlighetssorg, at selv de enkleste poplåtene kan oppleves som meningsfulle i livssituasjoner som legger til rette for det.

Det er fint å ha en bod. Den må helst være ryddig nok til at man kan gruble der, men samtidig rotete nok til at der er noe å fikse om man kjenner trangen til å trekke ut i den for å skape orden i sitt eget hode

Du trenger ikke tenke på hva folk tenker

Det trengs en landsby for å oppdra et barn, heter det. Men på et tidspunkt blir denne landsbyen om til det forfatteren Tor Jonsson kalte for bygdedyret, og det er ikke like trivelig.

Bygdedyret er «desse redde innestengde menneske, som knuser kvarandre og jagar kvarandre inn att i ei innestengd verd», skriver han i novella Liket. Det er frykten for bygdedyret som får oss til å spørre: Hva vil folk si? Det er den frykten som gjør at vi tar andre valg enn vi ellers ville tatt, om det ikke var for «folkesnakket». Det er den som gjør at folk ikke tar sjanser, i frykt for å mislykkes, og at de avstår fra leve slik de helst vil.

I de fleste tilfeller finnes nok bygdedyret i langt større grad inne i hodene på oss, enn der ute i verden

Jeg skal ikke påstå at bygdedyret ikke finnes, for det gjør det – i forskjellig grad på forskjellige steder. Men i de fleste tilfeller finnes det nok i langt større grad inne i hodene på oss, enn der ute i verden. De fleste har nok med seg og sitt, og i den grad man koster på seg å ha en mening om andres gjøren og laden – så spiller det nok ikke så stor rolle for dem.

Det betyr at du ganske sikkert kan legge mindre vekt på hva andre mennesker eventuelt kan tenke om valgene du har tatt og livet du har skapt deg.

Rydd i boden

Det er fint å ha en bod. Den må helst være ryddig nok til at man kan gruble der, men samtidig rotete nok til at der er noe å fikse om man kjenner trangen til å trekke ut i den for å skape orden i sitt eget hode.

Nye boliger skal ha en bod på fem kvadratmeter. For leiligheter under 50 kvadratmeter, er kravet kun 2,5 kvadratmeter. Det sier seg selv at det blir smått, både for lagring, prosjekter og grubling. Da gjelder det å få ryddet ut det som ikke trengs: Unødvendig dårlig samvittighet, fødselsdagsvegring og gamle bygdedyr.

Det er mye ved det å bli voksen og eldre som bør tas alvorlig. For at de skal få plass, må noen andre ting på dynga.



Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt