I diskusjonen om forholdet mellom Skriften og menneskers erfaringer (underteksten her gjelder Skriftens autoritet kontra de skeives erfaringer) skriver Marcus T. Vindenes, rådgiver i Til Helhet, i VL 7.11. følgende: «Det var overbevisning ut fra Skriften som fikk kirken til å konkludere med at slaveri ikke er en god, gudgitt ordning og måtte avskaffes. Det var ikke erfaringene til slavene som førte til avskaffelsen.»
Heldigvis (!) vendte kirken om fra denne vranglæren etter å ha sett nøyere etter hva Skriften sier, ifølge Vindenes. Han sier ikke noe om hva «kirken» i dette tilfelle er, eller hvordan denne institusjonen bidro til at slaveriet ble avskaffet.
Fortellinger som gjorde inntrykk
Den amerikanske forfatteren Adam Hochschild gir i boka Begrav lenkene (2006) en særdeles grundig og detaljert framstilling av den kampen for å avskaffe slaveriet som fant sted i hovedsakelig i England, fra slutten av 1700-tallet til utpå midten av 1800-tallet. Hans framstilling bygger på sentrale forskere i feltet samt et enormt eget kildemateriale. (Litteraturlisten er på over 20 sider.) I denne boka møter vi en rekke enkeltmennesker, mange av dem kristne, som på ulike måter hadde fått kjennskap til slavers erfaringer.
Fortellinger om slavers forferdelige lidelsers på slaveskipene og umenneskelige behandling på plantasjene gjorde et dypt inntrykk på disse menneskene. Det var mennesker med evne til empati med mennesker som de aldri hadde sett, og som levde i fjerne land, noe som var ganske nytt i tida. Naturligvis lå det verdier som handlet om nestekjærlighet og likeverd mellom mennesker i bunn av dette engasjementet, men teologiske argumenter og kirkelige dekreter om Skriftens ord – hvis noe slikt i det hele forekom – hadde liten eller ingen betydning for avskaffelsen av slaveriet, ifølge Hochschilds framstilling.
Fortellinger om slavers forferdelige lidelsers på slaveskipene og umenneskelige behandling på plantasjene gjorde dypt inntrykk
Det som derimot hadde helt avgjørende betydning for avskaffelsen av slaveriet, var de fortellinger og vitnemål som kom fra ulike hold om slavers erfaringer. Dette ble en drivkraft i engasjementet til aksjonistene.
Thomas Clarkson, en av de ledende aksjonistene, gav ut en samling av slike vitnemål. Selv om han var utdannet prest, brukte han bevisst ikke teologi og bibelsitater i sin agitasjon. Han mente at han best kunne vekke sympati for saken ved å la fortellingene og vitnemålene tale for seg selv. Denne boka ble et av de viktigste skrifter for å overbevise folk om at slaver hadde rett på å leve et liv som frie mennesker i likhet med andre frie mennesker.
Ren og skjær medmenneskelighet
Etter hvert som realitetene i slavehandelen og slavehold ble mer og mer kjent, og folk fant at dette var en avskyelig måte å behandle andre mennesker på, oppsto det en folkebevegelse mot slaveriet, som til og med utløste historiens første forbrukerboikott. Det var denne bevegelsen som til slutt førte til at parlamentet endelig i 1833 vedtok at slavene i det britiske imperiet (800.000 svarte menn, kvinner og barn) skulle settes fri, noe som først fullt ut skjedde i 1838 og med enorme økonomiske kompensasjoner til plantasjeeierne.
«Det var ikke erfaringene til slavene som bygget teologien til avskaffelsesforkjempere på 1800-tallet, men overbevisning ut fra Skriften», slår Vindenes fast. Hochschilds bok dokumenterer snarere det motsatte: Det var ingen ny teologisk oppdagelse eller skriftoverbevisning som drev de som kjempet for å avskaffe slaveriet, men ren og skjær medmenneskelighet etter at de hadde fått kjennskap til slavers erfaringer.
