Berøringsangst for trosbaserte helsetilbud?

I en lederartikkel i Vårt Land argumenteres det for at institusjoner og myndigheter i seg selv ikke har et bestemt livssyn, men dette betyr ikke at borgerne mangler en livsanskuelse. Slike paradokser kan ramme både religiøse og humanistiske aktører, eksempelvis når både kristne og sekulære studentorganisasjoner blir nektet standplass på høgskolecampus.

Vår organisasjon, som er en kristen interesseorganisasjon for rusmisbrukere og deres pårørende, har opplevd lignende utfordringer, eksempelvis i forbindelse med kommunale samarbeidsavtaler. Lovverket vektlegger at det offentlige skal gjøre avtaler med interesseorganisasjonene, og organisasjonene har tilsvarende anbefalinger fra myndighetene. Noen kommuner har en positiv tilnærming og ser verdien av et tilbudsmangfold, mens andre er kritiske og begrunner avslagene med at vi ikke er livssynsnøytrale.

Berøringsangst

Som lederartikkelen i VL påpeker er livssynsnøytralitet i mange tilfeller en illusjon. Vi mener at dette ikke bare handler om hva vi som organisasjon vektlegger, men også betydningen av at det offentlige gir mennesker et mangfold av hjelpetilbud. Noen kommunale organer ser viktigheten av et slik samarbeid, men vi registrerer også en utbredt berøringsangst overfor tilbud som omfatter åndelige behov.

Lovverket er tydelig når det gjelder menneskers rett til å utøve personlig tro i behandling, og det offentlige bør derfor tilrettelegge for menneskers ulike åndelige og kulturelle behov, noe den forrige opptrappingsplanen for psykisk helse vektla. I den nye opptrappingsplanen er derimot bare kulturelle behov nevnt, noe som kan indikere at det offentlige ønsker en begrenset tolkning av hvordan sykdom og tilfriskning hører sammen.

Vi mener at livssynsnøytrale tilbud tidvis underkjenner vesentlige faktorer som bidrar til tilfriskning, livskvalitet og helse

Tradisjonelt har helsevesenet vært opptatt av verdier knyttet til det åndelige og eksistensielle, men erfaringsmessig har det vært litt større utfordringer med å få gehør for dette i rusomsorgen. Samtidig ser vi at både lovverk og forskning understreker betydningen av tro i behandling.

Nyere forskning om tro i behandling viser at åndelige faktorer er positivt for forebygging og restituering av en ruslidelse. Brukere og pårørende som mottar hjelp fra trosbaserte ideelle aktører rapporterer også at dette er viktig når de mottar hjelp. Derfor er det sentralt at pasienter får utøve og reflektere over sin tro dersom de ønsker. Dette synet er også i henhold til helsevesenets retningslinjer for tros- og livssynsutøvelse.

Kan gi livet mening

Kommunene bør i større grad øke samarbeidet med de frivillige og ideelle lavterskelorganisasjoner som tilbyr rask og supplerende hjelp, for eksempel i form av selvhjelpsgrupper og personlig oppfølgning. Dette vil bidra til et reelt tilbudsmangfold i Norge, noe også retningslinjene for kommunalt rusarbeid vektlegger. Flere tilbud bør ha fokus på brukermedvirkning, da individualisert og bredspektret behandling over tid gir et bedre resultat. Videre er det viktig å være bevisst på at mennesker er forskjellige og av den grunn kan ha svært ulike behov.

Vi mener at livssynsnøytrale tilbud tidvis underkjenner vesentlige faktorer som bidrar til tilfriskning, livskvalitet og helse. For mange mennesker kan religion bidra til å gi livet mening, eksempelvis i form av bønn og fellesskap. Derfor bør det offentlige gi større rom for å inkludere tro og livssyn i sine tilbud. Man står ellers i fare for at det arbeides mot gjeldende anbefalinger i lovverk og forskning, samt at grunnleggende menneskelige behov blir forbigått.