Retten til et verdig liv

Livet mitt endret seg da jeg var sytten år. Jeg gikk på skole og hadde snart stemmerett. Så ble jeg veldig syk. Jeg så ting som ikke var der og trodde at folk kunne høre hva jeg tenkte. Medisinene hjalp meg, men sykdommen innhentet meg.

Syk og fattig

Jeg brant for kunst, og begynte å studere det i en god periode. Jeg fullførte, men sykdommen hindret meg i å satse. Så valgte jeg et studium som kunne sikre meg jobb, men sykdommen hindret meg i å lykkes. Jeg tok en rekke mindre, men relevante stillinger, men psykosene og vrangforestillingene kom tilbake, til tross for god oppfølging.

Jeg forsøkte meg i jobb, igjen og igjen. Sykdom og fattigdom førte til at jeg måtte flytte over tretti ganger. Skjemaveldet som fulgte med å være stønadsmottaker tappet meg for krefter. Ikke minst ble jeg utslitt av ikke å ha råd til elementære utgifter. Et par ganger søkte jeg sosialstønad på grunn av nød, men fikk nei, og beskjed om å leve av BSU-kontoen jeg møysommelig hadde bygget opp som student. Det kostet meg femti tusen kroner i avgift, en bot staten krevde fordi jeg ikke brukte pengene på bolig.

Livet som trygdet

Jeg ble uføretrygdet på grunn av psykisk sykdom i en alder av førti år. Livet var vanskelig, men også godt. Jeg fikk en sønn, og hadde gode venner. Jeg tenkte at livet som trygdet skulle føles lettere. Flere gode dager og mer ro var det jeg håpet på, men det økonomiske uføret fortsatte bare.

Trygden min var i begynnelsen på tjuetretusen per måned før skatt, inkludert barnetillegg. Ingen veiledet meg i å søke tillegg som ung ufør, enda jeg oppfylte kriteriene. Jeg betalte på uføretidspunktet ni tusen i husleie for femti kvadrat. Jeg hadde da, som nå, høye utgifter til lege, psykolog og medisin. Når barnebidrag, mat og bruktklær var betalt, var det lite igjen. I perioder spiste jeg bare linser, ris, og kål.

Sykdom og fattigdom førte til at jeg måtte flytte over tretti ganger

Jeg søkte sosialstønad igjen. Saksbehandleren sa at trygden min var for god, fordi jeg fikk barnetillegg. Reglene for å få bostøtte var også strammet inn av politikere som ga store skatteletter til andre enn meg. Jeg presset meg til å jobbe for å skaffe to tusen ekstra i måneden. Jeg skaffet en ti prosent jobb i et omsorgsyrke. Det var noe jeg var god på, men jeg er svært sårbar for påkjenninger. Ved et tilbakefall ville jeg måtte oppgi den faste, gode kontakten med barnet mitt i opptil flere måneder. Jeg tok jobben likevel, fordi jeg ikke hadde valget.

Alle bekymringene

I dag får jeg utbetalt tjueen tusen kroner i måneden. Jeg får utbetalt omtrent fem tusen i lønn. Jeg blir trukket i trygd hvis jeg jobber mer. Det å trene i naturen har gjort meg friskere. Behandlingen har også hjulpet. Jeg har en god og stabil periode nå. Nylig flyttet jeg inn på trettisju kvadrat og fikk to tusen mindre i husleie. Jeg deler også noen utgifter med kjæresten min. Helsa holder hvis jeg er heldig, men bekymringene sliter på meg. Hva med fremtiden? Jeg vil ikke at sønnen min skal vite at jeg er fattig. Jeg orker ikke tanken på å flytte flere ganger. Sist jeg flyttet ble prosessen rundt det hele så vond at jeg endte med å bli lagt inn. Flyttingene følger automatisk med det å være leietaker, som igjen følger med fattigdommen, som igjen følger med sykdom. Jeg mangler trygghet.

Jeg vil ikke at sønnen min skal vite at jeg er fattig. Jeg orker ikke tanken på å flytte flere ganger

Jeg kunne heller sagt: Takk for stønadene og takk for gratis helsehjelp. Dette er hardt tilkjempede rettigheter som mange har slåss for, og jeg er takknemlig. Vi må bare ikke ta velferdsstaten for gitt. Sikkerhetsnettet under meg har store huller, og ikke alle vil være med å holde i det. Innstramninger i arbeidsavklaringspenger har sendt mange rett ut i ulidelig fattigdom på toppen av sykdom. Leieprisene er uhørte. Det kan koste mye over ti tusen for en kommunal bolig og det gis ikke langtidskontrakter.

Ikke gi meg opp

Jeg snakket med en bekjent som er jurist, og hun foreslo følgende: La oss lansere BST, boligsparing for trygdede med skattefradrag. Det må finnes en viss utsikt til å oppnå et gode som mange andre tar for gitt, også for oss som er syke. Hadde jeg hatt tryggheten i fast bolig og færre økonomiske bekymringer, hadde det gjort meg i stand til å gi mer tilbake til samfunnet. Jeg vil bidra! Hva kan jeg gi tilbake? Jo, mer av det jeg er god på, som kunst og omsorg! Ikke alle kan bidra ved å jobbe. Men alle har lik verdi og like rettigheter.

Bostøtten må gis til alle som trenger den. Sosialstønad må ytes når det er snakk om nød. Søknadsprosessen må være lett. Trygdesatsen må følge hva det koster å leve et verdig liv, og syke må ikke presses ut i jobb. Minstelønna må dessuten økes. Trygda følger jo den!

Skammen føles mindre etter å ha skrevet dette. Jeg syns vi skal være glade for at vi betaler skatt og er med å finansiere at jeg får lov til å bli friskere, og i stand til å være en bra mamma og samfunnsaktør. Ikke gi meg opp nå. Ikke stem frem dem som vil ta alt fra meg igjen. Regn med meg!

Skribenten ønsker å være anonym. Redaksjonen kjenner kvinnens identitet.