Kirken må snakke troverdig om seksualitet og makt

Debatten som oppstod etter lanseringen av nettressursen seksualitetogidentitet.no er viktig på mange nivåer. Vake – Kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep ønsker større innsikt i og åpenhet rundt hvordan teologi, makt og seksualitet henger sammen. Større innsikt i hva som dekker til og legger grunnlag for mulige overgrep og grenseoverskridende atferd i kirkelige kontekster. Større innsikt i hva som skaper trygghet, tillit og vekst for ungdommer i våre fellesskap.

Har vi tiltro til ungdom?

Vi må strekke oss langt i å la ungdom få å utvikle et eget språk for seksualitet og grensesetting gjennom dialog, refleksjon, deltakelse og praktiske øvelser. Dialog mellom livet, slik det trer frem for oss, våre erfaringer og kristen etikk og kristne erfaringstekster. Hverken kirker eller menigheter kan eller skal bestemme ungdommers grenser. Dette står det mer om i boken Grenser som skaper utgitt av Kirkelig Ressurssenter.

Kanskje dreier noe av angsten for ikke å gi tydelig rammer og grenser seg om at vi strever med å ta ungdoms frihet på alvor? Har vi tiltro til ungdommens evne til å kjenne etter, til å reflektere? Til å feile og prøve og gjøre seg sine egne erfaringer? For så å sette ord på erfaringen i møte med andre, og gå videre.

Vi ønsker å anerkjenne ungdommers frihet, lytte oss inn mot den, og la behov og ressurser som ungdom har danne utgangspunkt for samtaler som kan gi vekst og mestring. Ungdommer i dag har langt på vei evnen til å finne frem selv, i dialog, med andre. Dette betyr samtidig at vi ser positivt på grenser.

Grenser som skaper

En annen måte å se på grenser og grensesetting på, har blitt prøvd ut både i kirke og skole over mange år, nemlig gjennom et behavioristisk syn på grenser; der en autoritet dikterer hva ungdommenes grenser er. Det blir som å si til et barn som er sultent: Spis denne skiven med nøkkelost uansett om du liker den eller ikke, for du blir mett, og det er det viktigste. Det er vel og bra å bli mett, men hjelper vi ungdommen til å bli et selvstendig tenkende og ansvarlig følende menneske? Kirken vil fort kunne henfalle til i for stor grad å bli en moralsk oppdrager, hvor det som blir undervist og forkynt ikke blir integrert, men blir værende i meg som noe som dypest sett ikke er mitt.

Vi må strekke oss langt i å la ungdom få å utvikle et eget språk for seksualitet og grensesetting

Denne måten å lære på gir i liten grad integrert kunnskap som kan brukes i nye situasjoner. Ungdommene står heller i fare for å internalisere kjøreregler som ikke kan brukes fleksibelt og hensiktsmessig i nye situasjoner og kontekster. Kirkene og menigheten kan derimot heller vektlegge ungdommenes aktive deltakelse, hvor de bruker sitt indre kompass samtidig som de er i dialog. Da vil ungdommen få et eierforhold til egne tanker og følelser, og til egne grenser.

Vi ønsker oss grenser som skaper. Ikke som pasifiserer eller fordummer. Grenser som ansvarliggjør og som er ungdommens egne, selv om inspirasjonen er hentet fra Guds ord. Vi ønsker oss grenser som skaper rom for trygg og nødvendig utforskning.

Teologi – makt – seksualitet

I Vake erfarer vi daglig hvordan en usunn sammenblanding av teologi, makt og seksualitet kan gi grunnlag for og legitimere seksuelle overgrep, grenseoverskridende atferd og åndelig maktutøvelse og overgrep.

Når kristen moral og etikk tildekkes av et språk og en forståelse som ikke gjør det mulig å diskutere, stille spørsmålstegn ved eller kritisere verken språkets form eller innhold, er veien til det grenseoverskridende landskapet og til overgrep kort. I det tilsynelatende «grensefulle rommet», vil muliggjøringen av grenseløse handlinger altfor ofte være til stede.

Derfor må kirkene og menighetene kontinuerlig være på vakt ovenfor strukturer og kulturer som, med det gode for øye, undertrykker menneskets evne til å selv å ta stilling til hva som kjennes rett og godt for dem. For å komme dit er det nødvendig å finne språk for å kunne snakke troverdig, hensiktsmessig og meningsfullt om seksualitet og makt. Uten bevissthet rundt språk, vil vi ikke kunne identifisere overgrepet.

Trygge rom

I Vake jobber vi med metaforen «trygge rom»: De fysiske rommene; kirkerommet, kapellet, sakristiet, på leir, i skogen, på toalettet, i bilen, i bussen. De digitale rommene; plattformer, apper, mobilen, nettet, digitale møteplasser. De følelsesmessige rommene; samtalene, dialogene, utforskningen, møteplassene, relasjonene, nærhet og distanse.

En ungdom som bare svelger det som forkynnes fra talerstolen uten å tygge det selv, uten å gi motstand, blir dårligere utrustet til å stå i livet

Ungdommer i dag må finne ut av hvordan de kan være i, leve i, forholde seg til nye og sammensatte rom. Med dette som bakteppe kan vi spørre: kan kirken og menigheten være en lyttende og dialogisk samtalepartner med ungdommen? Der fokus er på å skape, forebygge og avdekke grenser, der vi ærlig og sant går i dialog, uten nødvendigvis å skulle gi fasiten på hva som er riktig og sant i enhver sammenheng? Kan vi ha tillit til at Gud går sine ukjente veier gjennom ungdommers ærlige samvittighet, gjennom vårt indre kompass, gjennom sann og krevende dialog og diskusjon?

En leder som har svaret på alt, er en dårlig leder. Om hun er toppleder eller ungdomsleder. En ungdom som bare svelger det som forkynnes fra talerstolen uten å tygge det selv, uten å gi motstand, blir dårligere utrustet til å stå i livet. Til å ta til seg Guds ord.

Guds ord skal forkynnes videre, og vil kunne erfares både som sant, relevant og som noe fast. Samtidig er Guds ord et relasjonelt fenomen og skal jobbes med i relasjon. Hva resultat av jobbingen blir, er opp til den enkelte ungdom å svare ut.