«Frankrike har ødelagt samfunnet vårt. Vi hadde ikke korrupsjon her i Afrika før franskmennene kom.»
Jeg sitter og snakker med en av kirkelederne våre. Selv om jeg er fryktelig uenig i uttalelsen, har jeg oppdaget at det er nesten umulig å si imot. Det er en vedtatt sannhet. Frankrike står bak blant annet jihadistgrupper, korrupsjon og ebola.

Myndighetene fyrer opp, og reagerer kraftig på alt som kommer fra Frankrike. De har utvist den franske ambassadøren, stengt alle bistandsorganisasjoner som er finansiert fra Frankrike og hevet ut franske styrker og militære rådgivere. I juni vedtok Mali en ny grunnlov. Der er fransk ikke lenger offisielt språk. Det er nedgradert til «arbeidsspråk».
Artisten Salif Keita hadde konsert i Bamako for noen måneder siden. Under konserten krevde han at både Frankrike, Vest-Afrika unionen (ECOWAS) og hvite skulle ut av Mali.
Når alt går galt, er det godt å ha noen å legge skylden på. Det kan være foreldre, USA, kommunismen eller muslimer. Og her er det altså Frankrike. «Vi vil ikke ha hvite her!» roper en ungdom i det lastebilen han jobber på kjører forbi. Men han sier det på lokalspråk, så det var kanskje ment mer for kompisene enn for meg. Det er sjelden jeg hører sånne direkte angrep.
[ Paven advarte – likevel slår enneagrammet an i Kristen-Norge ]
Nesegrus beundring for hvite
Da jeg kom til Mali for 20 år siden, var det ubehagelig å møte en nesten nesegrus beundring for hvite. En kvinne sa en gang til meg: «Alt dere hvite kan! Alle maskiner og oppfinnelser kommer fra dere. Dere kan lese og studere, og lærer dere mange språk. Vi er ikke som dere.» Hun glemte i farten at veldig mange maliere, selv de som ikke har gått på skolen, bruker flere språk i det daglige. (Og at skolesystemet er så elendig at det krever ganske stor intelligens for å komme gjennom det, og kunne bruke utdannelsen til noe.)
En eldre mann sa for flere år siden: «Dere hvite er så gode. Dere er hvite både inni og utenpå. Vi svarte er svarte både inni og utenpå. Hjerte vårt er svart. Det er bare ondskap der.» Han gjentok det samme da jeg møtte ham igjen i fjor. Jeg holdt på å begynne å gråte. Hvordan blir et liv formet når dette er tanker han har om seg selv? Hvorfor har vi ikke klart å formidle at vi alle er mennesker med gode og dårlige sider, og at Gud faktisk ikke ser på hva slags farge folk har på utsiden?
Da jeg kom til Mali for 20 år siden, var det ubehagelig å møte en nesten nesegrus beundring for hvite
«Vi var ikke var like mye verd»
Jeg var eneste hvite på et kurs med ledere fra ulike kirkesamfunn. Jeg er vant til å være eneste hvite i våre kirker, men det var uvant å lyse sånn opp i andre sammenhenger. Til middag en av dagene ble jeg sittende alene. «Det ser alt for trist ut å sitte alene!» spøkte en eldre mann, før han satte seg ned. Så ble han alvorlig. «Du må ikke klandre dem. De er ikke vant til hvite, og de tør ikke sette seg ned. De vet ikke hva de skal si, hva de kan snakke med deg om.» (Jeg klandret dem ikke. Jeg kjenner godt til frykten for å ta kontakt, og hvor enkelt det er å velge dem man ligner mest på.)
«Du vet, da jeg vokste opp,» fortsatte han «ble vi innprentet at vi ikke var like mye verd som de hvite. Jeg har sett eldre slektninger blitt pisket, og tvunget til å stå en hel dag under stekende sol, bare fordi de håndhilste på hvite. Vi var ikke verdige til å berøre dem. Under kolonitiden måtte vi holde en viss avstand til de hvite. De tilhørte en helt annen verden! Den mindreverdighetsfølelsen sitter dypt i oss. Men det kommer til å endre seg. De unge nå er bitre og sinte, og det er et oppgjør de må ta. Men etter dem kommer en generasjon som vil se på seg selv som likeverdig med hvite.»
Ubearbeidede traumer
Jeg satt igjen, dypt rørt av omsorgen hans, og av historiene han delte. Kolonitiden virker så lenge siden. Mali har vært selvstendig nasjon i 63 år. Men hvordan bearbeide sår som man aldri snakker om? Og hvordan ta tak i egne liv hvis det på dypet ligger en tvil om jeg egentlig er like mye verd som andre i verden?
Vi vet at det er viktig for personer som er utsatt for overgrep eller vold å få bearbeide opplevelsene. Det som ikke er bearbeidet vil prege livet og relasjoner til andre. Men hva når et helt land har ubearbeidede traumer?