Håpet er gått i svart

Et evakueringsfly gikk fra Tel Aviv til Oslo onsdag den 11. oktober. 180 personer, de fleste norske, hadde møtt opp for å være med. Der var både voksne og barn. Sammen med diplomater fra den norske ambassaden, var jeg til stede for å snakke med folk som var på vei hjem. Det ble både smil og tårer. Gleden var stor over å få muligheten til å dra hjem til Norge. Samtidig var det et alvor over situasjonen, og sorg over lidelsene som fant sted.

Det var rart å være igjen på flyplassen da evakueringsflyet gikk. Det var en tomhetsfølelse jeg kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget om å være til stede med tro og håp der livet står på spill.

Påfølgende dag opplevde jeg at mine fly ut ble kansellert. Det begynte å tette seg til. Både kropp og hode fortalte at sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. Kreftene var ikke lenger på topp. Da var det bare å følge uroen som hadde festet seg, og sette kurs. Jeg ble med ambassaden på et nytt oppdrag ved å bli med til Eilat hvor det var satt opp et nytt fly hjem. Denne gangen var det rundt tretti personer som valgte å følge flyet mot nord. Forskjellen for meg var at jeg denne gang var blant dem. Med rødt pass hadde jeg igjen vunnet i lotto. Jeg hadde mulighet til å dra. Det er det ikke alle som har.

Besøk til Gaza

Som ambulerende sjømannsprest besøkte jeg Gaza våren 2022. Det gjorde inntrykk å se forholdene til over to millioner mennesker som holdes i det som av mange kalles «verdens største fengsel». Etter besøket skrev jeg disse ord: «Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft, gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp».

Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig ikke å bli like ond selv

Lederen på et sykehus jeg besøkte på Gaza sa det slik: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Da vi besøkte en skole, sa en katolsk nonne flere ganger til meg: «Pray for us, Father». Smilet hennes var fylt av alvor. Det smilet fulgte meg i dagene etter besøket, og det har dukket opp igjen.

Overraskelse eller forventet

Selv om det ikke var vanskelig å tenke at noe kom til å skje, var det grufullt det som skjedde. Jeg tror ikke på slike handlinger vi så i angrepet lørdag den 7.oktober. Hamas la en brutalitet og ondskap i handlingene som krevde mange uskyldige liv. En slik handling skaper ikke fred, men river ned.

Det er viktig å stoppe terroren, og jeg har forståelse for at det må settes kraft bak det å forsvare seg og sine. Samtidig er det alltid en fare for at hevneren returnerer ondskap med ondskap. Da gjør en seg selv til overgriper. Et barn har samme verdi om det er jøde eller palestiner.

Det er lett å havne i skyttergraver i diskusjonene som nå går. Da er det viktig å løfte etiske grunnverdier om at hvert enkelt menneske har stor verdi. Den som tråkker på et liv, tråkker samtidig på Gud.

Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig ikke å bli like ond selv. Fremtiden kan ikke bygges på hat. Det må ligge helt andre verdier i bunnene for å bygge varig fred.

De fleste konflikter foregår mellom naboer og de som bor tett. Det gjelder både i våre små relasjoner, og i vår globale virkelighet. Våre fellesskap er sårbare. Den store utfordringen blir å skape gode og trygge miljøer hvor naboer kan leve side om side uten fare for at liv går tapt.

Hvordan skape fred?

Både i krigen mellom Russland og Ukraina og i forholdet mellom Israel og de palestinske områdene, er det viktig å løfte frem spørsmålet: Hvordan skape fred? Et slikt spørsmål setter en viktig retning for våre ord og handlinger. Da må en løfte frem håpsdimensjonen og arbeide for respekt, likhet og verdighet.

En jeg snakket med på Gaza sa det slik: «Fremtiden for folket på Gaza er at de ikke har noen fremtid. Så la han til: «Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Om håpet nå har gått i svart, blir det vår felles oppgave igjen å tenne lys og skape tro på fremtiden.

[ Jusprofessorer: «Dette krever folkeretten av Hamas og Israel» ]