Paragraf 9A i opplæringsloven kalles også «elevenes arbeidsmiljølov». Den sier at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering.» Etter mitt syn reduserer imidlertid paragrafen ikke mobbing – den øker omfanget av mobbing.
Uklok paragraf
Alle elever skal føle seg trygge på skolen, og ingen skal oppleve mobbing. Gjennom paragraf 9A utløses det aktivitetsplikt hos skoleledelsen dersom en elev opplever læringsmiljøet som utrygt. Men paragrafen vektlegger ensidig elevens subjektive opplevelse. Å gi alle elever som enten opplever mobbing, føler seg utrygge eller sier de gjør det, en fullstendig definisjonsmakt overfor alle voksne i skolen, er uklokt.
Slik paragrafen har vært praktisert har den nemlig fratatt lærere rettssikkerhet i arbeidslivet. Lærere har ikke hatt tilsvarsrett, dersom eleven har beskyldt læreren for å være den som gjør at eleven opplever læringsmiljøet som utrygt. Lovens intensjon, slik skoleledelsen oppfatter den, er at man skal legge elevens subjektive opplevelse til grunn, og ikke stille spørsmål eller undersøke hva som reelt ligger til grunn for elevens opplevelse av å bli krenket.
Gjør disiplinering vanskelig
Barn mangler impulskontroll, har hjerner under omarbeiding og utvikler ferdig empati først rundt 26 år. Barn forstår ikke rekkevidden av egen, noen ganger destruktive, atferd både overfor andres og egen sosiale og faglige utvikling.
Paragraf 9a gjør det vanskelig å sette på plass og disiplinere de elevene som ødelegger for alle andre elever og for seg selv i klasserommet. Læreren vet at å være streng eller la dårlig oppførsel bli etterfulgt av konsekvenser, vil kunne føre til at eleven beskylder læreren for å ha krenket eleven.
Dette vet både elever og lærere. Læreren blir handlingslammet, og elevene og læringen blir skadelidende. Elevers makt til å mobbe medelever styrkes, og lærers makt til å gripe inn overfor eleven som mobber, begrenses – stikk i strid med paragraf 9As intensjoner.
Slik paragrafen har vært praktisert har den nemlig fratatt lærere rettssikkerhet i arbeidslivet
Paragraf 9A bør fjernes
Min første lærerjobb var ved en ungdomsskole på østkanten i Oslo med flere utfordrende elever og krevende klasser å undervise i. Det var sosiallærere og kolleger som lærte meg å overleve de første årene som lærer der.
Jeg fikk høre om tidligere elever som hadde hatt en vanskelig oppvekst hjemme, og som hadde vrengt vrangsiden ut mot lærere og medelever. Da de utagerende elevene gikk ut av ungdomssskolen uten å ha falt fra på veien, så takket de sosiallærerne for å ha «holdt ut med dem» når de hadde vært på sitt vrangeste. Noen av elevene gråt, noen ga gaver, noen ga rørende tilbakemeldinger, og noen kunne sosiallærerne fortelle hvordan det hadde gått med siden, da de holdt sporadisk kontakt.
Oslo-skolen er fortsatt full av slike hverdagshelter, som forblir lærere år ut og år inn på sin post. Jeg frykter likevel at heltene i skolen som holder ut med de krevende elevene, gradvis blir erstattet av redde og resignerte lærere, så lenge paragraf 9A har den ordlyden den har i dag.
Paragraf 9A bør fjernes, og erstattes av tillit til lærernes profesjonskompetanse. Læreren trenger autoritet for å kunne beskytte sårbare elever mot mobbing, og for å kunne gi alle elever de beste forutsetninger for læring.
[ Jødiske foreldre reagerte på NRK Supernytts dekning – nå er episoden fjernet ]
