Kirkens vei ut av kulturkrigen

Harald Hegstad skal ha honnør for at han bidrar til å gjenåpne en samtale om kirkens forhold til transseksualitet og kjønn (VL 21.0.23). En samtale som strandet før den fikk begynt, i dialogen mellom preses og dem som hadde stilt seg bak et bekymret opprop adressert til ham.

At samtalen er eksistensiell for en sårbar minoritet, skal vi ha respekt for. Men når det først foreligger uenighet i disse spørsmålene, er det neppe noen annen farbar vei enn åpen, respektfull og saklig samtale om det som står på spill. Hegstads tekst legger godt til rette for nettopp det. Den inneholder mye jeg er helt enig i, men også noen ting det kan være verdt å diskutere videre.

Kamp om virkeligheten

Hegstad skriver at vi må motsette oss «alle forsøk på å gjøre dette spørsmålet til et slags ideologisk spørsmål» (min utheving). Jeg er helt enig i at veien fremover for kirken må handle om å ta hele samtalen «ned» på et mer pragmatisk nivå, der vi først og fremst spør oss selv hva som kan være de beste/minst dårlige løsningene på de erfarte utfordringene som faktisk foreligger, for dem det gjelder. Men kirken har dessverre ingen mulighet til å sørge for at spørsmålet ikke «gjøres» til ideologi. Vi må heller spørre oss: Hvordan kan kirken navigere i et spørsmål som allerede er ideologisert, uten at frontene blir steilere og mer umulig å håndtere enn de trenger å være?

Jeg tror spørsmålet om kjønn blir til ideologisk kulturkrig når det «løftes opp» til å handle om hva som er den mest sanne beskrivelsen av virkeligheten

Jeg tror spørsmålet om kjønn blir til ideologisk kulturkrig når det «løftes opp» til å handle om hva som er den mest sanne beskrivelsen av virkeligheten. Dessverre frykter jeg at Hegstad bidrar til å plassere også den kirkelige samtalen nettopp der. Han skjelner mellom kjønn som biologisk, sosial og psykologisk kategori. Det er en nyttig skjelning. Men så gjør han seg også til talsmann for en bestemt, kontroversiell tolkning av hvordan disse tre nivåene hører sammen, ved å fremme to påstander. Den ene er at det blir «altfor snevert» å mene at det bare finnes to kjønn. Den andre er at erfaringen av kjønnsinkongruens ikke er «subjektiv», men gitt og virkelig «på samme måte» som våre fysiske kropper.

Antall kjønn

Å påstå at det er altfor snevert å hevde at det bare finnes to kjønn, kan begrunnes på to ulike måter. Enten kan man hevde at dette er den beste tolkningen av biologi. I så fall må man forklare hvorfor kirken, som nettopp ikke har noen privilegert kunnskap om dette, skal hevde noe som Glenn-Peter Sætre – professor i evolusjonsbiologi og aktuell med boka To Kjønn – betegner som tøv, myter og pseudovitenskap.

Alternativt kan man hevde at biologien ikke har enerett på å skulle definere hvor mange kjønn som finnes. Men er det virkelig kirkens jobb å vurdere hvilke fagtradisjoner som skal få lov til å definere antall kjønn? Hvis kirken ser det som sin oppgave å mene noe bestemt om dette, så kan man ikke samtidig ta til orde for at vi bør unngå å gjøre dette til et spørsmål om ideologi, eller uttale oss om det vi ikke har noen privilegert kunnskap om.

[ Angrer ikke på Forræder-innspilling i kirke ]

Ikke subjektivt

Hegstads andre påstand er at erfart kjønnsinkongruens ikke er subjektivt, men virkelig og gitt på «samme måte» som våre fysiske kropper. Dette slår meg umiddelbart som en merkelig påstand. For hvordan kan erfaringer og opplevelser og følelser knyttet til egen kropp, eget kjønn og egen seksualitet, være noe annet enn subjektive? Og hvorfor blir de mindre virkelige eller viktige, hvorfor blir de «redusert» til noe mindre enn de er, dersom vi kaller disse erfaringene og opplevelsene for subjektive? Det er verdt å merke seg at Hegstad her ikke følger den normen han selv gjør seg til talsperson for, om at kirken skal legge etablert medisinsk innsikt til grunn. I Morgenbladet pågår det nettopp nå en debatt om tilstøtende tematikk, og de medisinske fagpersonene som representerer den «liberale» stemmen der, skriver for eksempel at vi må forstå kjønnsidentitet som en «en subjektiv opplevelse som skal respekteres» og at god behandling av kjønnsinkongruens begynner nettopp med «å bekrefte den unges subjektive kjønnsopplevelse».

Selv tenker jeg kirken er tjent med å finne en mer pragmatisk vei i disse spørsmålene

En ting er hva jeg eller Hegstad eller andre måtte mene om dette. Enda viktigere er det kanskje å spørre: Er det virkelig kirkens jobb å skulle argumentere for at erfart kjønnsinkongruens er noe mer og noe annet enn en subjektiv erfaring som vi må respektere og ta på alvor? Og skal virkelig kirken reklamere for en virkelighetsoppfatning der slike subjektive erfaringer ikke bare er virkelige – hvilket de jo selvsagt er – men også gitt på «samme måte» som våre fysiske kropper? I så fall er det kirken selv som har gjort dette til et ideologisk spørsmål der man må ta stilling til en helt bestemt og kontroversiell virkelighetsoppfatning, for å kunne stille seg bak kirkens veiledning i dette spørsmålet.

Pragmatikkens vei

Selv tenker jeg kirken er tjent med å finne en mer pragmatisk vei i disse spørsmålene. Det tror jeg egentlig at jeg og Hegstad er helt enige om. Men da må vi ta samtalen «ned» og la den handle om hvordan vi best kan komme dem i møte som erfarer kjønnsinkongruens, uten at alle kirkens medlemmer føler at de må forplikte seg på en virkelighetsoppfatning som de ikke uten videre kan dele.

Noen vil kanskje hevde at det er umulig, at alle posisjoner i dette spørsmålet er like ideologiske, og at kirken ikke har noe annet valg enn å gjøre seg selv til part i den uforsonlige kulturkrigen som utspiller seg rundt oss. I så fall bør man si dette høyt og spille med åpne kort. Jeg tror heldigvis det finnes andre muligheter.

[ Dette blir sagt om kjønn, sex og homofili på ny kristen nettside ]