De konservative listene gikk ikke fram

I samsvar med Vårt Lands gjennomgang av resultater fra kirkevalget hevder biskop emeritus Nordhaug (VL 25.9.) at « … med Bønnelistas ti mandater og Frimodig kirkes sju, er det en tydeligere konservativ gruppe i Kirkemøtet enn tidligere».

Men både Vårt Land og Nordhaug overser at Frimodig kirke ikke er en nykomling. Ved forrige valg hadde vi i realiteten en fellesliste mellom Frimodig kirke og Nominasjonskomiteenes liste ved at førstnevnte anbefalte kandidater på Nominasjonskomiteenes lister. Dette ga mange mandater: I de fem bispedømmene hvor Frimodig kirke i 2019 anbefalte mer enn én kandidat, fikk Nominasjonskomiteenes lister 13 mandater, og hele elleve av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke.

Det som særmerker valget i år, er at ved å splitte opp denne «felleslista», øker de to listene sitt samlede mandat-tall fra 29 til 33. Men Frimodig kirke taper fire. Dette var forventet; i evalueringen av valget i 2015 påpekte forfatterne at « … det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget».

Det er altså ikke de konservative listene som har økt sitt mandat-tall, de har gått fra 20 til 17. Det er Nominasjonskomiteenes lister som har kommet styrket ut med 26 mandater.

[ Små marginer ble utslagsgivende ]

Nedgang koster for Åpen folkekirke

Jeg tror det er to-tre forhold som kan forklare dette. For det første vil jeg anta at den betydelige nedgangen i antall avgitte stemmer har kostet Åpen Folkekirke mer enn de andre – når kampen om vigsel av likekjønnede er vunnet, og det ikke er noen akutt fare for omkamp, er det antagelig en del som ikke gidder å stemme.

Den andre årsaken kan ha sin bakgrunn i at en del velgere ved forrige valg oppfattet at Frimodig kirke hadde til hensikt å kuppe listene til Nominasjonskomiteene, derfor unngikk man denne lista, og stemte heller med Åpen Folkekirke. Når det nå i 2023 ikke var fare for kupp, stemte man Nominasjonskomiteenes liste.

Nominasjonskomiteene kan ikke benytte et listenavn som er avvist av Kirkemøtet

Nominasjonskomiteenes navnetrøbbel

En tredje årsak kan være at Nominasjonskomiteenes lister har tjent på å presentere seg som «Menighetenes fellesliste», som de benyttet som hovedoverskrift på sin hjemmeside, på tross av at denne betegnelsen ikke fikk tilslutning da Kirkerådet fastla navn for denne lista. Jeg har levert en formell protest mot dette, med tanke på neste valg. Det er det greieste at alle parter følger vedtak i Kirkemøtet.

De som har fulgt med lenge, vil huske at Nominasjonskomiteenes lister i Borg og Hamar i 2015, langt ute i valgprosessen, fikk anledning til å bytte navn til Mangfoldig kirke. Motivet ved begge anledninger er nok at man vil ha et litt mer velklingende navn, og i år også markere nærmere tilknytning til menighetene enn de andre listene – til irritasjon for disse.

Et slikt avvik fra Kirkemøtets vedtak blir desto mer påfallende når reglene fastsetter at de såkalte nominasjonsgruppene, som fremmer forslag til andre lister ved valget, må ha sine navn godkjent av Kirkerådet. Da kan ikke nominasjonskomiteene benytte et navn som er avvist av Kirkemøtet!

Kan ikke sammenlignes

En avsluttende bemerkning om valgdeltakelsen som kan gjøres kort, fordi Kvarstein har sagt det vesentlige i Vårt Land 21.9.: Det er rett og slett feil å sammenlikne valget i år med de to foregående valg, fordi valgene har vært gjennomført på ulik måte: I år sendte man ikke ut valgkort, som har vært det eneste personrettede tiltaket ved tidligere valg. Skal man kunne si noe fornuftig om valgdeltagelsen, må neste valg gjennomføres med valgkort, først da har man grunnlag for å vurdere deltakelsen.

[ Biskopene vil ikke endre trosbekjennelsen til «vi tror» ]