Kirkevalg-sukk fra en daglig leder

Mens kommunevalget oppleves fargerikt, interessant og viktig, og ikke minst ressurssterkt – her kan vi virkelig påvirke, dere! – befinner kirkevalget seg i andre enden av skalaen, i alle fall for ansatte i kirka.

Det lukter svett gymgarderobe. Vi drukner i motstridende informasjon, vi nyser av støvete reglementer. Vi nileser paragrafer om eventualiteter vi ikke engang kan forestille oss kan skje. Fingrene svir etter et titalls papirkutt fra hjemmeprintede stemmesedler, og avlukkene har ventet tålmodig i fire år i sine mørke kott på å forsøke å myrde oss med sine skarpe stålkanter. Vi gruer oss flere år i forveien. Vi vet hva som kommer. Vi bretter opp ermene og gjennomfører det likevel – vi gjør det for demokratiet. Lenge har vi håpet, men ikke trodd, på forenkling.

Men i 2023 – endelig!

Digital forhåndsstemming

Flere var overrasket: De hadde logget seg inn på kirkevalg.no, og avlagt stemme uten problemer! Det var enkelt, det var tilgjengelig, det var synlig i nasjonale og lokale markedsføringskanaler – og ikke minst hadde du mulighet til å ombestemme deg opptil flere ganger! Den eneste utfordringen, og det kan faktisk forhindre medlemmer fra å delta i demokratiet: «Hva i alle dager betyr leke?» Kirka har et språk som ofte virker ekskluderende på mannen i gata, som skaper avstand mellom oss og dem.

Likevel: Vi halte inn hele 164 digitale forhåndsstemmer. Og i landet generelt var responsen mye bedre enn forventet.

Ifølge mediene koster hver stemme i Kirkevalget koster 260 kroner. Sannheten er at de koster så mye mer

Og god, gammel forhåndsstemming

I tillegg til den digitale forhåndsstemmingen har hver menighet ansvar for å gjennomføre fysisk forhåndsstemming i egne lokaler. Det er opp til dem å bestemme hvor ofte, dog er et minimum antall dager bestemt på forhånd, blant annet en felles dag for hele landet.

Valgfunksjonærer må rekrutteres og læres opp. Stemmesedler til bispedømmerådsvalg må hentes. Valgavlukke ordnes. Stemmesedler for menighetsråd trykkes opp. Konvolutter i ymse farger og størrelser kjøpes inn. Veiledere skrives. Penner må sjekkes – de må for all del være blå! Kandidatene skal presenteres på nett og på papir, over minst en dobbeltside i menighetsbladet.

Og så sitter de der – valgfunksjonærene – som gir av sin tid, sitt engasjement, som brenner for demokratiet og for kirka. Og så kommer det ingen. Ikke en levende sjel. Men de fikk pizza. Og siden de likevel var der ble de tildelt noen andre frivilligoppgaver som de kunne gjøre en og en i tilfelle noen skulle finne veien til stemmelokalet.

Hos oss var resultatet, etter å ha hatt åpningstid tre dager i uka i fire uker, i tillegg til en søndag og felles forhåndsstemmedag, tre fysiske forhåndsstemmer. En av dem var en valgfunksjonær som egentlig skulle stemme digitalt, men som måtte ha noe å fylle tiden med.

[ Mener kirken har rigget seg for en nedtur ]

Valgdagene

For ansatte begynner ikke valgdagene når det er valgdag. Allerede før sommeren begynner relasjonsbygging med de forskjellige skolenes vaktmestere. Kan vi slippe å sitte i bøttekottet i år? Kanskje vi kan sitte i dusjen i stedet, det ville være flere som ser oss da? Kan vi henge en plakat her? Det fysiske kirkevalget eksisterer på den enkelte vaktmesters nåde.

Manntall skal trykkes, forhåndsstemmer føres inn.

Stemmesedler til menighetsrådsvalget skal trykkes på spesialinnkjøpt papir. Blanke stemmesedler skal trykkes. Service må antakelig bestilles på kopimaskinen. Antall stemmesedler må beregnes basert på erfaring fra forrige valg og antakelser om hvorvidt bispedømmerådsvalget har noen saker som engasjerer – slik som i 2015, da folk som aldri hadde stemt før stormet inn i valglokalet og spurte: «Hvor er stemmeseddelen til Åpen folkekirke?» og smalt den i bordet hos valgfunksjonærene, hvor det var antydning til kø.

Uventede utfordringer må forutses: Det er ikke plass til stemmesedlene til bispedømmerådsvalget i avlukket, det er for mange lister! Brevordnere må kjøpes inn eller graves frem og merkes.

Det fysiske kirkevalget eksisterer på den enkelte vaktmesters nåde

Hvert valglokale skal rigges og gjøres klart, her bruker både ansatte og frivillige sin tid og krefter: De fryktede avlukkene skal skrus sammen. Protokoller skal trykkes. Forseglingsmateriale må ordnes: Bankposer til stemmesedler, nummererte strips til valgurnene. Plakater må henges opp – og noen ekstra må være tilgjengelig i tilfelle noen har funnet det for godt å rive dem ned. Permer med informasjon og to do-lister ved tvilstilfeller må være klart.

Kveldene er lange i valgforberedelsestida.

Så den menneskelige faktoren: Tre team med tre personer til enhver tid. Alle skal koordineres, helst sitte sammen med noen de liker å prate med, alle skal få opplæring så de er trygge i jobben de skal gjøre, alle skal ha mat og drikke.

Og så sitter de der – valgfunksjonærene – som igjen gir av sin tid, sitt engasjement, som brenner for demokratiet og for kirka. De sitter stort sett alene.

104 mennesker avla stemme til menighetsrådsvalget i løpet av valgdagene. Det er 1,5 personer i timen i gjennomsnitt på våre tre valglokaler og det fjerde bemannet fra et annet sokn.

Etterdønninger

Når valglokalene lukker dørene skrus de skarpe avlukkene sammen, utstyret kastes i en Oda-eske og kjøres i private biler dit valgstyret møtes og teller opp. Det gjøres i andakt – og med pizza. Vi hadde en valgdeltakelse på 7 prosent.

Bispedømmeråds-stemmene sendes av gårde dagen etterpå, og så er det opp til de ansatte å rydde bort matrester og rot. Manntall på papir skal støve ned i et lager i to perioder. Et stort flertall av stemmesedlene er aldri brukt og kan kastes. Og menigheten og kandidatene er nysgjerrige: Hva ble resultatet?

Resultatet ble at hver enkelt menighet bærer kostnader som ikke kommer inn i det offisielle regnestykket, både i tid og penger.

Resultatet ble at hver enkelt menighet bærer kostnader som ikke kommer inn i det offisielle regnestykket, både i tid og penger

En ting blir også klart for både valgstyre, ansatte og dem som er valgfunksjonærer: De mange som har stemmerett, de tre millionene i det ganske land – de vet ikke hva kirkevalget går ut på. De vet ikke hvorfor de skal engasjere seg. De vet ikke hvem de stemmer på. De vet ikke om det utgjør noen forskjell om de velger å stemme.

For oss ansatte er det noen ganger uklart hvorfor kirka insisterer på å gjennomføre valg samtidig som kommunen når vi heller kunne ha gjennomført det digitalt – med større fokus på synliggjøring av kirka i tiden opp mot valget. Nasjonal oppslutning på 8,99 prosent tilsier at vi har en solid kommunikasjonsjobb å gjøre.

Ifølge mediene koster hver stemme i Kirkevalget koster 260 kroner. Sannheten er at de koster så mye mer.

[ Så jevnt ble kirkevalget: Små marginer ble utslagsgivende ]