Må diskutere kirkevalget på nytt

En ny diskusjon om kirkelige valg er nødvendig av tre grunner. Den første er den lave valgdeltagelsen. Den andre er om valgordningene bidrar til uønsket polarisering. For det tredje bør vi spørre om valgordningene bidrar til allmenn kunnskap om hvordan kirken arbeider. Den kunnskapen er nødvendig for at medlemmene skal vite hva valget gjelder.

Da Stortinget i 2012 vedtok et skille mellom kirke og stat, skjedde det på grunnlag av en avtale mellom alle partier på Stortinget 10. april 2008. Innholdet i følgende setning var forutsetning for avtalen: «I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen skal gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg.»

[ Mener kirken har rigget seg for en nedtur ]

Må tenke nytt

Innstillingen hadde tittelen «Styrket demokrati i Den norske kirke». Den ble avgitt til det daværende Kultur- og kirkedepartementet 13. mai 2008, en drøy måned etter at Stortingets vedtak hadde tatt utgangspunkt i utvalgets konklusjoner.

Utvalget foreslo at det skulle prøves ut to ordninger: En med direkte valg av leke medlemmer til Kirkemøtet, den andre at et flertall av leke medlemmer velges direkte, mens et mindretall velges av menighetsrådene. For å øke oppslutningen om valgene foreslo vi at de ble lagt til samme dag over hele landet, fra 2011 dagen for valg til fylkesting og kommunestyre. Vi foreslo også at valgene skulle finne sted i lokaler i umiddelbar nærhet til stedet for politiske valg, med gode muligheter for forhåndsstemming.

I den tidligere utredningen «Samme kirke – ny ordning» gikk flertallet inn for direkte valg til Kirkemøtet. Alle var enige om setningen: «Av religionspolitiske og kyrkjelege grunnar er det viktig å skilje dei frå offentlege val.» Kirkevalgene er skilt fra politiske valg selv om de finner sted på samme tid og i nærheten av disse valgenes lokaler. Å flytte dem i tid og sted, vil helt sikkert redusere valgdeltagelsen. Men, mye er gjort i forsøk på å øke valgdeltagelsen. Jeg tror vi må akseptere at den forblir lav. Økt digitalisering vil neppe gi en vesentlig økning av deltagelsen. I stedet må det tenkes nytt.

Å tro på Jesus er ikke en ideologi som er retningsgivende i alle kirkelige spørsmål

Advarte mot listevalg

Innstillingen om demokrati i Den norske kirke advarte mot listevalg fordi det kunne tvinge frem en organisering i kirkepolitiske grupperinger: «Det kan føre til en sementering av motsetninger og grupperinger som over tid ikke er ønsket av noen.» Vi foreslo preferansevalg slik som ved parlamentsvalg i Irland hvor en bredt sammensatt nominasjonskomite foreslår en liste av kandidater satt opp. I alfabetisk rekkefølge. De kan være uavhengige eller tilhøre en gruppering. Det markeres på listen. En slik valgordning forutsetter forhandlinger mellom ulike grupperinger. Ordningen ble forsøkt ved det første valget til bispedømmeråd, men listen ble satt opp uten markering av gruppetilhørighet. Valgmateriellet ga lite informasjon: Kandidater til kirkelige valg er alltid enige om å prioritere arbeid blant barn og unge. De første i alfabetet stort sett ble valgt. Ved valget i 2015 kom Åpen folkekirkes liste i tillegg til listen fra bispedømmerådets nominasjonskomite. Valgdeltagelsen økte. Hovedgrunnen var at valget også handlet om vigsel av likekjønnede. Siden har vi fått flere lister, men valgdeltagelsen har gått ned.

Jeg tror ikke det er mulig å gjenreise preferansevalget som en mulig ordning, men det er god grunn til trekke frem hovedanliggendet: Å unngå polarisering og sikre at ulike grupperinger snakker sammen. Nå har vi kirkepolitiske partier som vedtar program og strategi for politikk og profil i bispedømmeråd eller på Kirkemøtet. De lykkes bare delvis fordi grupperingene stort sett er oppstått før eller i kjølvannet av diskusjonen om vigsel av likekjønnede. Enighet i et spørsmål betyr ikke enighet i andre vesentlige spørsmål. Ofte, for eksempel kirkelig organisering, går meningene på kryss og tvers. Konsekvensen av partisystemet er at Kirkemøtet blir et sted for markeringer, ikke et resonnerende og drøftende fellesskap. Å tro på Jesus er ikke en ideologi som er retningsgivende i alle kirkelige spørsmål.

Likevel, det gode vi har oppnådd er at de som stiller til valg vet at de på Kirkemøtet og andre steder vil møte dem som er uenige i det de selv står for. Det er et godt utgangspunkt for å tenke at kirken og Kirkemøtet kan muliggjøre den rolige og tenksomme samtalen.

Kanskje må kirken si at den trenger valgordninger som forhindrer at bildet av kirken blir partier som barker sammen i offentligheten eller på et kirkemøte

Finnes ingen oppskrift

Kanskje er det ren nostalgi når jeg med en viss lengsel ser tilbake til tider da menighetsrådene møttes til bispedømmemøte. På forhånd var det utpekt en nominasjonskomite som foreslo en liste med kandidater til bispedømmerådet. Listen måtte sikre at unge og begge kjønn var godt representert, og kompetanse, geografisk spredning og ulike kirkepolitiske og teologiske oppfatninger.

Jeg tror ikke det finnes en oppskrift på hvordan vi kan fordype og forsterke det kirkelige demokrati slik Stortinget ønsket. Kanskje må vi innse at Stortingets ønsker ikke lar seg virkeliggjøre. Kanskje må kirken i stedet si at den trenger valgordninger som forhindrer at bildet av kirken blir partier som barker sammen i offentligheten eller på et kirkemøte. Kirken er ikke et meningsfellesskap, men et fellesskap av Kristustroende. I dette fellesskapet er det ulike meninger om teologi, organisasjon, strategi for arbeidet og hvem som skal velges til de ulike tillitsverv. Kirken trenger valgordninger som sikrer samtalen. Den trenger valgordninger som viser at kirkens mangfold er et godt og trygt mangfold.

[ Små marginer ble utslagsgivende ]