Det har falt flere lesere tungt for brystet at jeg mener ord er en umistelig del av den kristne forkynnelsen. På et vis er det hyggelig å skuffe folk, fordi det betyr at de har forventninger til arbeidet mitt. Samtidig er det ikke noe mål for meg, så jeg skal prøve å forklare hva jeg mente. Kanskje er det like skuffende i denne omgangen, men uansett håper jeg det er oppklarende.
Rådet «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord» tilsier at ordene i beste fall er en hjelp for handlingen. Rådet gis stadig vekk i kirkelige sammenhenger, og innebærer en nedvurdering av presters oppgave. Jeg spør meg om det er en god tommelfingerregel for kirka, og konkluderer med at det er det ikke. Ordene er tvert imot nødvendige for å forstå handlinger, eller for den del musikk, arkitektur og fellesskap, som forkynnelse.
Dersom kirka skulle drive ren handling, uten ord, ville det ikke gått mange år før ingen kunne fortolke handlingene som kristendom
Betyr det at gode handlinger ikke er verdifulle, i seg selv eller som forkynnelse? Selvsagt ikke. Det mener jeg ikke, og jeg har heller ikke sagt det. Jeg mener bare at dersom kirka skulle drive ren handling, uten ord, ville det ikke gått mange år før ingen kunne fortolke handlingene som kristendom. Og nettopp dette poenget bekrefter både Kirsten Bjune (11.09.23) og Kjartan Myklebust (16.09.23) når de forteller om at ord har blitt formidlet til mottaker på forespørsel eller i ettertid av begått god gjerning.
Bjune og Myklebust peker begge på misjonssituasjoner der alminnelig forkynnelse er umulig. Men begge innsendere ser ut til å anse dette som hindrende for forkynnelsen, antakelig nettopp fordi ordene er en så viktig del av det hele. Det skulle jo også legge vekt til mitt poeng. Når det er sagt, var min kommentar rettet mot normalvirkeligheten i Den norske kirke, og ikke undercover-misjon i Midstøsten.
Det skjer mye god forkynnelse i handling. Men små fravær av ord er ikke det samme som totalt fravær av ord over tid og i alle situasjoner
Jeg vil tro at også de fleste prester som arbeider i Norge har vært i situasjoner der de innser at den beste forkynnelsen de kan tilby er å holde munn. Det skjer mye god forkynnelse i handling. Men små fravær av ord er ikke det samme som totalt fravær av ord over tid og i alle situasjoner. Uten en ramme av ord som enten er forutsatt, underforstått eller (delvis) formidlet, blir handlingene gode handlinger, men ikke forkynnende. Ord er ikke et nødvendig onde i kommunikasjonen, men bærende.
Jeg vil derfor heller si: Forkynn evangeliet, med alle ressurser som er tilgjengelige i situasjonen. I de fleste tilfeller er ord effektive og nødvendige, alene eller sammen med andre ting. Eller som jeg skrev i min første tekst: Forkynnelsen må skje med alt det vi har, med hjerte og hender – og hode. Altså ikke uten hjerte eller uten hender, som det kan se ut til at noen lesere har trodd.
[ Sinne i KrF etter ordfører-tap. Bollestad med varsko til Solberg ]
