Jeg kjenner Åste Dokka som en god teolog. Men i kommentaren «Et evangelium uten ord?» (VL 26.8) er jeg dundrende uenig i hennes konklusjon! Etter noen år som misjonær i et land hvor evangelisering med ord er forbudt, har jeg fått oppleve at Frans av Assisi var klok da han sa: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord».
[ Åste Dokka: Et evangelium uten ord? ]
I land hvor forkynnelse er forbudt, drives mye hemmelig misjonsvirksomhet, med ord, under dekke av annen aktivitet. Jeg har også erfart hva dette skaper av mistillit fra myndighetenes side.
Samarbeidspartnerne i mitt arbeid var landets nasjonale og lokale helsemyndigheter. Han som fungerte som min tolk var blitt kristen som flyktning, og han fant det totalt uforståelig at vi ikke skulle evangelisere med ord.
«Jeg husker første gangen vi møttes. Du spurte meg ‘hva gjorde Jesus da han startet sin gjerning’, for å advare meg mot å preke Ordet», skrev han til meg senere.
Ordløs evangelisering
Men hvordan forkynne uten å snakke? spør Åste Dokka. Tolken min sa det slik: «Jeg er takknemlig for å ha hatt muligheten til å være nær de som er rammet av lepra. Første gangen du spurte meg om jeg hadde håndhilst på noen av dem, da forsto jeg hvorfor Jesus måtte røre ved de syke for å helbrede dem.» Han hadde forstått ordløs evangelisering.
Dokka ber oss tenke oss en kirke uten preken, med en taus forkynnelse. Hun konkluderer med at det «ville blitt en radikalt diakonal kirke». Ja, det slutter jeg meg helt til!
Men så tenker hun på alle som ville bli berørt av den omsorgen som kirka kunne gi, og hun skriver tvilende «men hvordan skulle de ha fortolket det som skjedde?» Hun siterer Paulus, som spør «hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?»
Vi har ikke hender, hjerte og hode. Vi er hender, hjerte og hode. Alt på en gang
Diakoniens kraft
Åste Dokka er like tvilende til diakoniens kraft som Paulus gir uttrykk for å være. Og hun fortsetter: «Uten Ordet finnes ikke kristendom», og: «Vi har flere kroppsdeler enn hender og hjerte, vi har også et hode.»
Det siste forstår jeg som er en understreking av at det er med hodet vi snakker. Ja visst! Men som pensjonert fysioterapeut vet jeg at hodet ikke opererer alene. Vi har ikke hender, hjerte og hode. Vi er hender, hjerte og hode. Alt på en gang.
Husk at det tause språket uttrykkes i handlinger. Se for deg omsorgen for spebarn, for syke, for misbrukte
Språk uttrykkes i handlinger
«Mennesker er ord-vesener», skriver Dokka. Ja, dessverre, hadde jeg nesten sagt. Da jeg skrev på min hovedoppgave hadde jeg opprinnelig tenkt at den skulle handle om prester, hvordan kroppsspråket og det talte ord under preken svært ofte overhodet ikke henger sammen og kan sågar motsi hverandre. Dermed blir ikke ordforkynnelsen troverdig. Og hva sitter tilhørerne da igjen med!?
Husk at det tause språket uttrykkes i handlinger. Se for deg omsorgen for spebarn, for syke, for misbrukte. Vi kaller det jo for kroppsspråk, ikke minst mimikken og hodebevegelsene. Til alt overmål er det meste av dette språket internasjonalt.
Livene våre formidler en fortelling om noe utover oss selv. Handlinger som stemmer overens med hverandre, gir mening; noe som kan skape undring og spørsmål.
Dokka spør, slik jeg leser henne, hva mottakerne av ordløs diakoni sitter igjen med. Det er ikke vårt problem, slik jeg forstår Jesus: «Slik er det med Guds rike: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde!» (Mark 4.26–28)
[ Dette er de uenige om – sett bort fra saker om kjønn og legning ]