Da kirke og stat var tett vevd sammen, var også politikk og religion i stor grad ett – både i departementsorganisering og i politikkutvikling. En automatisk del av det politiske liv. Etter at vi skilte kirke og stat i Norge, stilles stadig oftere spørsmålet om hvilken plass troen skal ha i samfunnet vårt. Eller… stilles egentlig det spørsmålet?
Frykten for å si noe feil
Vårt Land skriver 26.08.23 at «Livssyn taper i storby-valgkamp». Det var visst en glipp for enkelte lokalparti at de ikke har nevnt området i sitt partiprogram. Men kan vi egentlig tillate oss totalt fravær av livssynspolitikk i lokalsamfunnene våre?
Jeg lytter til mange av mine politiske kollegaer. Frykten deres for å si noe feil, såre eller at de er redd for å gi inntrykk av at man selv er religiøs, stagnerer hele den gode debatten vi kunne hatt. For hva hadde fellesskapet egentlig vært uten tro?
Politikk kan være en bremsekloss eller en akselerator. Følelsen av tabu eller berøringsangst er den mest effektive måten å tørke ut maskineriet totalt. Da hakker tannhjulene og det resulterer i dårligere «samtaleprodukter».
Etter skillet mellom kirke og stat er det ikke lenger noen automatikk i tro- og livssynspolitikken. Det krever langt mer bevisst og aktiv politikk for å utvikle menings- og trosmangfoldet videre. Hadde flere tenkt dette, så kunne sekulariseringa bli det beste som skjedde.
Kan vi egentlig tillate oss totalt fravær av livssynspolitikk i lokalsamfunnene våre?
Vi må fornye oss
Sammen står vi ovenfor store utfordringer om krever felles innsats. Organisasjonsgraden i samfunnet synker, radikaliseringen øker og ensomheten vokser.
Aktive lokale tros- og livssynssamfunn er del av en stor ideell sektor tett på folk sine liv. Sammen med mange andre organisasjoner, er de drevet frem av fagfolk og frivillige som virkelig vet hvor skoen trykker i hverdagen. Nettopp denne sektoren har vært med på å innovere og løse store samfunnsutfordringer gjennom tidene.
Folk sitt engasjement er mye mer flytende i dag. Det blusser opp i chatteforum på Facebook, i protestpartier eller i ad—hoc demonstrasjoner. Et livslangt medlemskap i menigheten eller arbeiderbevegelsen er ikke for alle. Men vi som organisasjonsliv må evne å fornye oss og skape en mer aktuell arena hvor folk ser de kan få gjennomslag.
Noe som er unikt for forsamlingslokalene til mange tro- og livssynssamfunn er lokalisering. Gjerne plassert midt mellom husene i et nabolag. En unik kulturarena og et varmt sted å søke ly og råd. Slik tradisjonen også har vært for bygdas Folkets Hus. Å fylle slike nabolagshus med mennesker og mening er en helt naturlig felles oppgave. Mer fellesskap og mindre ensomhet.
En aktiv livssynspolitikk
Radikalisering er et tegn på opplevd utenforskap. Tidligere har vi sagt at de er ensomme ulver, men det vet vi nå ikke stemmer. Våre fine ungdommer trenger å rettledes. Det er vårt felles ansvar at de ikke misforstår hva religiøs identitet skal være, eller misbruker politisk ideologi. Jeg har alltid tenkt at vi som mennesker trenger hjelp til å ta gode valg. Det handler ikke om tvang, men om å rettledes.
Som ordførerkandidat for Bærum Arbeiderparti er jeg blitt utfordret til å presentere en aktiv og tillitsbasert tro- og livssynspolitikk. Det oppfordrer jeg også dere til å kreve. Godt valg.
