Mangel på tegnspråktolker er et demokratisk problem

Retten til tegnspråktolk er forankret i folketrygdloven, og Nav bærer et stort ansvar for at tegnspråkbrukere kan delta i samfunnet uten hindringer. Når dette ikke skjer, ser vi hvordan dette påvirker kirkens demokrati og døves mulighet til medbestemmelse. Dette mener vi er et stort demokratisk problem.

I hverdagen

I Døvekirken og i Oslo bispedømme opplever vi nå at våre døve folkevalgte og ansatte ledere, medarbeidere, frivillige og medlemmer jevnlig holdes utenfor arenaer man er en viktig og naturlig del av. Vi har styringssamtaler uten administrasjonsdirektør, og fagsamlinger uten våre døve fagansatte, fordi tolketjenesten ikke har kapasitet. Som ansvarlig bispedømme for Døvekirken betyr det at nødvendig samarbeid og dialog ikke kan gjennomføres.

Når Navs tolketjeneste avlyser et oppdrag rett før et bispedømmerådsmøte, får vi rådsmøter der vi opplever at hørselen avgjør muligheten til å kunne bidra og ta beslutninger som har vidtrekkende konsekvenser. Vi opplever at Navs avlysning direkte påvirker et folkevalgt organ, og det svekker vårt arbeid i Den norske kirke med å styrke folkevalgtes rolle og ansvar.

Navs avlysning påvirker direkte et folkevalgt organ, og det svekker vårt arbeid i Den norske kirke med å styrke folkevalgtes rolle og ansvar

Systematisk nedprioritert?

Dessverre er ikke mangel på tegnspråktolker noe nytt problem, men desto mer alvorlig. Døves kultur og språk eksisterer i tegnspråket, som daglig brukes av mange, på linje med andre språklige minoriteter. I over 125 år har Døvekirken vært en frihavn for døve som ellers har opplevd stigma både fra samfunnet og i hjemmet.

Den nylig framlagte NOUen «Tegnspråk for livet» gir både en beskrivelse av situasjonen og peker på mulige måter å forbedre situasjonen på. Utredningen peker på at flere hørselshemmede og døve tolkebrukere opplever seg begrenset når man ikke får tolk utenom ordinær arbeidstid. Utvalget viser blant annet til at det ikke er sammenfall mellom den dekningsgraden som er opplevd av brukerne og den dekningsgraden som Nav rapporterer. Det er viktig for tilliten mellom brukerne og Nav at en slik situasjon ikke vedvarer.

Utvalget mener det er uheldig dersom misforståelser mellom tolketjenesten og tolkebrukerne fører til redusert tillit. Dette kjenner vi oss godt igjen i. Følgene er at døve blir hindret i å delta på samme linje som andre i arbeidslivet og blir hindret fra å fylle folkevalgroller de har blitt valgt til. I Den norske kirke arbeider vi for å styrke folkevalgtes rolle og ansvar. Disse problemstillingene skaper utfordringer for å lykkes i dette arbeidet overfor alle som er avhengig av tegnspråk for å forstå og gjøre seg forstått.

Vi etterlyser handling og rask endring i situasjonen, for både Oslo bispedømme og Døvekirken trenger tegnspråk og fungerer ikke uten

Handling

NOUen kommer med flere forslag for å øke tilgangen til norsk tegnspråk i relevante sektorer. De foreslår å sørge for at folk får opplæring i tegnspråklige miljøer, sikre tidlig tilgang til tegnspråk og sørge for likeverdige tjenester. De foreslår også å styrke kvaliteten i opplæringen, heve den tegnspråklige kompetansen og sørge for mer forskning på norsk tegnspråk og språkdokumentasjon.

Dette er gode intensjoner, som vi støtter. Men hvordan skal det skje?

Det offentlige utvalget konkluderer med at det er utfordrende å ta på seg foreldreoppgaver i skole og aktivitetssammenheng, å engasjere seg i lokalpolitikk eller ta på seg offentlige verv eller verv i organisasjoner uten en forutsigbar tolketjeneste. Dette kan vi si oss enige i. Men så etterlyser vi handling og rask endring i situasjonen, for både Oslo bispedømme og Døvekirken trenger tegnspråk og fungerer ikke uten. Om vi virkelig mener at alle skal ha like muligheter til å delta i samfunnet, må tilbudet bedres. Vi tar gjerne en samtale og gir våre perspektiver dersom NAV og andre ansvarlige myndigheter er interesserte.

[ Endelig kan den tidligere prosten synge med ]