I kronikken «Evig liv i bytte med helvete på jord?» tar Espen Kolstad Heen opp et viktig spørsmål om ressursbruk og miljøsynder knyttet til misjonsvirksomhet i andre deler av verden. Det som Heen skriver er en korrekt beskrivelse av en virkelighet som også NMS har vært – og delvis er – en del av. NMS er opptatt av Heens anliggende og ønsker debatten velkommen, og kan samtidig innrømme at vi har ikke vært i forkant for å finne en mest mulig bærekraftig måte å utføre misjonsoppdraget.
Men hvis svaret på utfordringen fra Espen Heen er at vi skal kutte all fysisk kontakt med våre samarbeidspartnere i andre deler av verden, kan vi ikke annet enn å være uenige. Vi tror at nettopp direkte møter mellom mennesker er viktig del av misjonen. Mellommenneskelig kontakt kan aldri erstattes av teknologi.
Klima prioriteres
NMS tar klimautfordringen på alvor. Forvalteransvaret for den jorda vi bor på er en selvfølgelig del av misjonsoppdraget som NMS i sin tid definerte som verdig liv og varig håp. Menneskers livsvilkår har alltid vært viktig for norske misjonsorganisasjoner.
Under sommerens generalforsamling var vår nye strategi oppe til behandling. Det var enstemmighet om at klimaspørsmålet skal være prioritert for NMS de kommende årene. Det betyr blant annet at vi reduserer reisevirksomheten i så stor grad som mulig, samtidig som det også fysisk må bygges relasjoner i en verdensvid kirke.
Vi har ikke vært i forkant for å finne en mest mulig bærekraftig måte å utføre misjonsoppdraget
Heen beskriver blant annet en tid hvor utsendelse av norske misjonærer til fattige land i sør var hovedvirkemiddelet for misjonen. Våre misjonærer reiste til land der få kunne lese og skrive, der universiteter og høgskoler var fraværende og kunnskapsnivået lavt. Slik er det ikke lenger. Nå får både gutter og jenter skolegang av god kvalitet, universitetene har forskere på høyt faglig nivå og det generelle kunnskapsnivået i befolkningen er godt. Kirkene utdannet sine egne prester og teologiske forskere. Vanlige kirkemedlemmer tar gjerne et år på bibelskole før de går ut i arbeidslivet.
Denne nye virkeligheten har også fått konsekvenser for hvordan vi i NMS arbeider. Svært mye av vår kommunikasjon med våre samarbeidskirker skjer på digitale plattformer. Vi har ikke lenger norske misjonærer som stedlige representanter, nå har vi lokalt ansatte feltkoordinatorer. Det er stort sett slutt på at norske misjonærer fungerer som menighetsprester og evangelister. Derfor er også antall misjonærer redusert til omtrent en tiendedel av det volumet vi hadde for 40 år siden.
Fysisk fellesskap
Men denne nye virkeligheten betyr ikke at behovet for mellommenneskelig kontakt er borte. Vi må erkjenne at digitale møter har sine begrensninger. Bønnemøter på Teams og Skype er noe annet enn når man sitter med foldende hender i samme rom. Fellessang i et digitalt møte er ikke det samme som når vi sammen synger de samme sangene i en kirke eller på et husmøte. Og når vi skal dele det siste nye innen forskning på klimasmart landbruk, er det faktisk mer effektivt når det skjer på en åker sør på Madagaskar enn på et digitalt møte. Vi erfarer gang på gang at fysisk tilstedeværelse skaper grobunn for forståelse, samarbeid og solidaritet på en helt annen måte enn gjennom møter (bare) på skjerm.
Misjon er også noe mer og annet enn rent bistandsarbeid. Felleskap over grenser er viktig i den verdensvide kirke. Derfor er det viktig at kristne fra ulike deler av verden kan komme sammen og dyrke fellesskapet. I dette felleskapet ligger også mulighet til å tenke miljø- og klimariktig. Så er det slik at meningsfylte reiser skaper engasjement for relasjoner over landegrenser. Det er en debatt vi må føre lokalt og globalt, hvordan bidra til en levende kirke over hele jorden samtidig som vi tar forvalteroppdraget på alvor.
[ Mor: «Dåp i Den norske kirke er ikke den inngangen til det kristne felleskapet den kunne vært» ]
