Verdidebatt

Å døpe et barn i Norge

DEN NORSKE KIRKE: Plutselig ga det mening at dåpsfølget virket så lite interessert i menigheten, og aldri kom tilbake. For dåpen er ikke den inngangen til det kristne felleskapet den kunne vært.

Jeg har gått regelmessig i kirken siden jeg ble døpt som voksen for rundt tyve år siden. Jeg har dermed vært deltaker i, eller tilskuer til, en god del barnedåper. De første gangene syntes jeg det var så rørende å være vitne til at et nytt barn ble del av menigheten. Jeg følte meg delaktig, strakk på hodet for å se selve dåpshandlingen, forsøkte å merke meg navnet, syntes at det var et stort øyeblikk når barnet etter dåpen ble vist frem for menigheten.

Hanna Devillers Schanke

Etter noen år la jeg merke til at både foreldre og dåpsfølget virket å se på menigheten som en slags kuriøsitet, snarere enn et levende felleskap barnet deres nå var del av. Jeg så sjelden eller aldri disse barna eller familiene deres igjen i kirken. Jeg tenkte det var naturlig, det er travelt å være småbarnsforeldre og deltakelsen på gudstjenester er i alle tilfelle dalende.

Det ble jo aldri formidlet at vi var ønsket der

To ulike dåpsopplevelser

Så fikk jeg selv barn, og kontaktet den protestantiske kirken i Frankrike der jeg på det tidspunktet bodde. Presten kom hjem til oss for å høre om hvorfor vi ønsket at vårt barn skulle døpes, og om hvordan vi ville la henne få ta del i den kristne tro. Vi ble oppfordret til å skrive ned disse tankene, og til å lese dem opp under gudstjenesten. Vi ble bedt om å komme med innspill til salmer som betydde noe for oss, og til å reflektere sammen rundt hva disse salmene betydde. Vi hadde gode samtaler rundt egen tro, og rundt hvordan vi kunne formidle denne troen. Vi snakket om fellesskapet kirken er, og hva en menighet kan være. Da dåpsdagen kom, tok presten med seg datteren min fra benk til benk, og jeg kjente at vi hadde vært del av noe sammen. Det føltes utenkelig å ikke komme tilbake dit. Det skjedde et under ved dåpen.

Så skulle mitt andre barn døpes, denne gang i Norge. Jeg gledet meg til igjen kunne reflektere sammen rundt dåpshandlingen, rundt hva det innebærer å oppdra sitt barn i en kristen tro. Da dato var satt, kontaktet jeg kirken med spørsmål om hvordan vi sammen kunne planlegge dåpen. Svaret jeg fikk, var at det ville innkalles til felles møte med foreldre som skulle døpe sine barn i samme måned. Individuelle samtaler ville bli for tidkrevende. Dette felles møtet viste seg å være en halvtimes gjennomgang av rent praktiske detaljer ved dåpen – når man skulle møte opp, hvor man kunne amme, og hvor nærmeste toalett befant seg. Relevante spørsmål for småbarnsforeldre, men et snevert fokus for den eneste samtalen man har med kirken rundt den hellige handlingen det er å bære sitt barn til dåp.

Presten virket å være fullstendig resignert til at dåp for mange er en familiemarkering snarere enn en religiøs handling

Synd for unga våre

Plutselig ga det mening, dette at foreldre og dåpsfølget virket så lite interessert i menigheten. Plutselig ga det mening at de aldri kom tilbake. Det ble jo aldri formidlet at vi var ønsket der, at menigheten ikke bare er statister til en familiemarkering, men del av et levende fellesskap. Det ble ikke snakket om hva dåpen innebærer, ei heller utfordringene som ligger i å oppdra et barn i en kristen tro. Det ble ikke en gang åpnet for å ha disse samtalene på et senere tidspunkt. Presten virket å være fullstendig resignert til at dåp for mange er en familiemarkering snarere enn en religiøs handling, og slik mistet også dåpen sin dypere mening.

Ikke alle foreldre er interessert i inngående samtaler om dåp. Da skal de selvsagt få takke nei, men slik det er i dag gis de ikke en gang muligheten. For egen del tenker jeg det er synd for både foreldre og for dåpsbarna, for unga våre, at de ikke inviteres inn i det fellesskapet en menighet kan være, og ikke gis innblikk i hva de tar del i gjennom dåpshandlingen. Det skjer et under ved dåpen, et under vi sammen er vitner til, og det bør ikke kirken være redd for å formidle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt