Verdidebatt

Vi må drøfte betydningen av «trygge rom»

DEN NORSKE KIRKE: Er kirken et trygt rom når noen av oss blir bedt om å holde kritiske tanker om skeive teorier for oss selv?

Kirkerådet lanserte for noen år siden begrepet «trygge rom». Uttrykket brukes jevnlig av kirkeledere, også i uttalelser i media.

Det er på tide å drøfte innholdet. Kanskje kan sjelesorgrommet være mal på trygghet? Der finnes ingen tabu, der er respekt og tillit. Der snakkes det både om sannhet, synd og nåde. Slike trygge rom tenker jeg er verdt å etterstrebe også i andre rom i kirken, i menigheter og arbeidsfellesskap.

Trygghet på kirkemøtet?

Som kirkepolitiker legger jeg merke til at representanter fra kirkerådet og Åpen folkekirke har en helt annen definisjon av begrepet. I deres «trygge rom» er det viktigste prinsippet at ingen skal «krenkes». Derfor finnes det mange tabu-temaer, for eksempel på kirkemøtet.

I et innlegg fra talerstolen i fjor, nevnte jeg at regnbueflagget kan skygge for korset. En representant fra Åpen Folkekirke mente at jeg dermed gjorde rommet utrygt. Ledende biskop sa på samme møte at de av oss som er opptatt av kjønnstematikk, ikke bør snakke om det der, for å hindre at noen følte seg krenket. Jeg forstår hans intensjon, men er uenig i slik sensur. Det finnes knapt noen tema man kan snakke om hvis forutsetningen for dialog er at ingen skal kjenne seg berørt. (Men måten vi ordlegger oss på, er naturligvis viktig.)

Konservative synspunkt i kontroversielle tema blir stadig beskrevet som krenkende og utrygge. Minner ikke slikt om hersketeknikk? Det ble fete overskrifter i en avis om at jeg krenket, da jeg på et annet kirkemøte sa det bare finnes to kjønn. Er det rett å hindre kirkepolitikere i å ytre seg om kristen samlivsetikk og andre aktuelle tema på kirkens «storting»?

Bilder KM 2021- Rikke Grevstad Kopperstad

Trygge konfirmanter?

I forbindelse med sin deltakelse i Pride-paraden skrev preses i Vårt Land at kirken må skape trygge rom «der alle kan være seg selv». Det høres fint ut, men slike slagord dekker over alvoret i at barn og unge i våre dager massivt, og fra flere hold, blir utsatt for skadelige teorier om at de kan være født i feil kropp. Det kan ikke kirken aktivt bidra til. Det skaper ikke trygge rom. Jeg tror vi som kirke en dag må be en hel generasjon om tilgivelse for at vi lot menneskefrykt hindre oss i snakke sant om kropp og kjønn.

Vi ønsker ikke totalitære tilstander i kirken, med mange utrygge rom

Fra LHBT-utvalget i Den norske kirke foreslås sentrale begrep fra skeive teorier inn i planene for konfirmantundervisning. Jeg vil påstå at konfirmantenes rom dermed blir svært utrygt. Det er ikke tabu å snakke om kjønn og seksualitet. Men vi er en kirke. Så la de unge bli presentert for biologiske fakta, sunne grenser og Guds gode planer for menneskene.

La oss ikke ansvarsløst bidra til den eksplosive økningen av barn og unge som tror deres problemer kan løses med å «bytte kjønn», der stadig flere faktisk angrer på irreversible inngrep. La oss som kirke gjøre terskelen lavere, for sjelesorg-samtaler mellom unge og voksne. Der bør det gis rom til å snakke om alle slags tema.

Tar ansvar der andre svikter

På de obligatoriske kursene for ansatte i Den norske kirke har det ofte blitt vist til «trygge rom». Der blir deltakerne bedt om å holde kritiske tanker om skeive teorier for seg selv. Er slike rom trygge? Nei. Mange deltakere har opplevd det som svært krevende og utrygt. Hvor ble det av toleransen og trosfriheten? Robuste og bærekraftige fellesskap må tåle uenighet, og ingen skal tvinges til å endre dyp overbevisning. Vi ønsker ikke totalitære tilstander i kirken, med mange utrygge rom.

Frimodig kirke har ikke temaer som er tabu. «Hvordan inkludere mennesker med LHBT-identitet i våre fellesskap?» var tema på en av våre konferanser. Alle mennesker fortjener omsorg og respekt. Men frykten for å såre noen må aldri bli viktigere enn å formidle sannhet i kjærlighet, i trygge rom. For evangeliet er gode nyheter for absolutt alle mennesker. Vi slipper å omskrive Bibelen for å få kart og terreng til å stemme. Kirkens oppgave er ikke å anerkjenne alle menneskers livsvalg, men å lede alle inn mot Jesus.

Frimodig Kirke bidrar aktivt for å utvide forståelsen av det trygge rommet. Vi har i samarbeid med Tro og medier produsert flere episoder i en podkasten «En bedre historie - med Alexis Lundh» som lanseres i disse dager. Kvinner og menn som er berørt av LHBT-tematikk, deler åpent og personlig. Det er samtaler som berører såre livserfaringer og er sterke vitnesbyrd om hvordan Gud både forvandler og kaller til radikal etterfølgelse.

Frimodig kirke tar ansvar der andre svikter, og har i sitt program til kirkevalget, at vi vil verne barn og unge mot radikale kjønnsteorier. I trygge rom må god selvfølelse rundt medfødt kjønn og kropp oppmuntres.

Frimodig Kirke bidrar aktivt for å utvide forståelsen av det trygge rommet.

Jesus berørte tabuer

Kirkens Herre, Jesus Kristus, demonstrerte viktige prinsipper for trygge rom. Han møtte mennesker med fullkommen kjærlighet og uten fordømmelse. Men han våget å berøre tabuer, og var ikke redd for å snakke sant om synd i menneskers liv. Han snakket sant til kvinnen ved brønnen, om hennes fem menn. Hun kunne ha anklaget ham for krenkelse. I stedet innrømmet hun sin egen «status» og lot Jesus, som er sannheten, bringe henne inn i erkjennelsen og omvendelsen.

I trygge rom kalles vi alle til omvendelse og etterfølgelse. Ingen grupperinger er i særstilling. Mange er lei av at deres liv skal være en sak. Jeg er enig. Det er på tide at kirken får fullt fokus på hvordan kan vi kan nå flere mennesker med det uslitelige evangeliet. Da vil også spenningsnivået bli mindre innad i kirken. Bibelen går ikke ut på dato, og er eneste trygge grunnvoll for en sann Jesu Kristi kirke.

En lengre versjon av denne teksten ble først publisert på Frimodig kirke sine hjemmesider og kan leses her.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt