Ganske få vet hva en valgmenighet er. Det er en godt bevart hemmelighet at det har eksistert en egen ordning for såkalte valgmenigheter i Den norske kirke helt siden 2006. Hittil er det bare Bymenigheten Sandnes som har flyttet inn i ordningen. Menigheten der jeg har vært prest de siste ti årene, ble en forsøksmenighet for den nye ordningen i januar 2006.
Menigheten startet allerede i 1999, under navnet Lundehaugen menighet. Tanken var å bli ny soknemenighet for den voksende bydelen Ganddal. På kort tid tiltrakk den seg mennesker fra alle bydeler i Sandnes, og brøt med rammene for et vanlig sokn i Den norske kirke. De aller fleste av de flere hundre som lot seg engasjere fikk en fornyelse i sitt kristenliv og et mer aktivt forhold til menighet enn tidligere.
Noen har kommet til tro gjennom den relasjonsbaserte menigheten. En del deltok i menigheten en tid, for så å gå tilbake til egen soknemenighet, eller de ble «sendt» til en av de andre nyplantingene i distriktet. Det var ikke så uvanlig med nyplanting i Den norske kirke på 2000-tallet. Mye skyldtes en modig biskop med blikk for innovasjon og nytenkning og et levende lokalt misjonsmiljø som ønsket å bringe erfaringer fra andre land til Norge.
Det var ikke så uvanlig med nyplanting i Den norske kirke på 2000-tallet
Halvhjertet vedtak om valgmenigheter
Vi i Frimodig kirke var forventningsfulle da Kirkemøtet endelig vedtok å gjøre ordningen med valgmenigheter til en permanent mulighet i 2019. Dessverre var vedtaket halvhjertet. Forsker og kirkerådsmedlem Erling Birkedal hadde på oppdrag fra Kirkerådet gjort et grundig forarbeid med å utrede en mer fleksibel og tidsriktig modell. Han kalte dette for «avtalemenigheter». Vi leste initiativet som et forsøk på å komme supplerende fellesskapsdannelser i møte. Det skulle bli mer attraktivt å være en del av Den norske kirkes struktur gjennom økonomiske stimuleringstiltak. Forslaget var en erkjennelse av hvor viktig slike levende nyplantinger kan være for å nå flere i et lokalsamfunn. Samtidig innebar også avtale-konseptet en gjensidig forpliktelse. Vi hører sammen, selv om vi ser litt forskjellige ut.
Rammeverket kunne åpnet for både nye menighetsdannelser og ryddigere relasjoner mellom Den norske kirke og forsamlinger i randsonen av folkekirken. Det siste kan for eksempel dreie seg om menighetsfellesskap av mer lavkirkelig karakter og flerkulturelle grupper med stort innslag av migranter. Birkedals forslag ble aldri realitetsbehandlet. Jeg mener årsaken var åpenbar: Åpen Folkekirkes representanter var i utgangspunktet negative til hele ideen om både valgmenigheter og avtalemenigheter. Det holdt lenge med Bymenigheten Sandnes.
Åpen Folkekirkes representanter var i utgangspunktet negative til hele ideen om både valgmenigheter og avtalemenigheter
Svært ulikt kirkesyn
At akkurat den nye valglisten Frimodig kirke har programfestet at det skal bli lettere å opprette valgmenigheter, er ikke tilfeldig. Jeg tror det handler om svært forskjellige kirkesyn: Skal fremtidens folkekirke være styrt ovenfra eller skal den vokse og utvikles nedenfra?
Det er selvsagt ikke valgmenigheter som skal løse Den norske kirkes utfordringer med synkende oppslutning. Og Bymenigheten Sandnes sitter definitivt ikke med noen fasit. Den har allerede eksistert i et kvart århundre, og er derfor ingen nyhet lenger. Men enhver tid trenger entrepenører som tenker nytt om hvordan det går an å være kirke i lokalsamfunnet. Da bør de ikke strupes av rammer og begrensninger, heller stimuleres og oppmuntres.
Alle vet at gründervirksomhet og innovasjon er helt nødvendig for å holde en virksomhet levende over tid. Nå må den kirken som i sin tid ble fornyet av Hans Nielsen Hauge, slippe nye misjonærer og entrepenører løs. Og så kan jeg skrive under på at vi som driver med supplerende menighetsliv også har svært godt av å bli holdt ansvarlig og om nødvendig korrigert av vårt større kirkesamfunn, når vi opplever at storfamilien vil oss vel.
