Det er ikke måte på hvor verbalt sterk jeg blir når jeg kommer hjem fra jobben på ettermiddagen og snubler over 22 par sko som ligger i en haug på innsiden av døren, for deretter å falle for fristelsen til å sjekke: Jeg strener bort til kjøkkenbordet, registrerer at også i dag ligger det nok smuler på bordet til å lappe sammen i alle fall én hel brødskive.
– Utrolig, sier jeg halvhøyt til meg selv, – at de ikke ser det selv?
Bare ti sekunder tidligere, rett før jeg gikk inn ytterdøren, sverget jeg på at i dag gjør jeg det bare ikke, ikke sjekk smulene! Og om du sjekker, ikke nevn dem, jeg mener: hvorfor gidde?
Det ble med tanken.
Jeg er så uendelig svak.
Paulus hadde rett, det gode jeg vil det gjør jeg ikke, men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.
Men jeg skulle likt å se Jesus eller Paulus leve sammen med egne tenåringer i et par uker, med Tiktok, Snapchat, innetider og pubertale følelsessvingninger all over. Ja, særlig. Da hadde gloriene deres falmet og fromhetsryktet fått seg en knekk. Det er ikke noe å skryte av at barnløse menn og kvinner ble hellige. Om de så stod på en søyle et par måneder eller levde sultne på gata i hullete klær: Prøv en flokk med egne tenåringer et par uker, og se om du fortsatt er et modent menneske etterpå! Da snakker vi skikkelig kriterier for saligkåring.
Jeg skulle likt å se Jesus eller Paulus leve sammen med egne tenåringer i et par uker, med Tiktok, Snapchat, innetider og pubertale følelsessvingninger
Hardt liv sammen med tenåringer
For å leve sammen med fire tenåringer og være eneste voksenperson i huset, må da være noe av det mest utfordrende som finnes for et menneske?
Alle svakhetene i min personlighet blir daglig eksponert og karikert. De kan karakterdrepe og analysere meg skremmende presist. Jeg faller hyppigere ned i selvhevdelse og umodenhet enn tidligere. Skam over bristene mine og påfølgende kanossagang hver eneste uke. Og det er ikke en kjæreste der som støtfanger. En som kunne dempet meg tidligere, eller en å sparre med slik at jeg ikke dummet meg ut for åpen mikrofon hver eneste gang en tenåring vippet meg ut av likevekt.
Et hardt liv.
Ut i gangen igjen, jeg snubler i noen fotballsko. Knottene skjærer innunder foten, akkurat der huden er på det mykeste.
Jeg tar trappen i tre skritt, jeg dummet meg ut med smulene, så hvorfor stanse nå? Spinner inn på badet, må sjekke hvor mange lovbrudd de har begått: Tre våte håndklær i en haug, skittentøyet står som et lavautbrudd ut av skuffen. Gulvet er vått fra den ene siden av badet til den andre. Hvorfor har noen dusjet nå?
Jeg snur meg rundt, ser to tomme tannkremtuber på vasken, det ser ut som de har spydd i løpet av dagen: En stripe stivnet tannkrem ligger ut av hvert sitt hull, og så speilet, da. Pusser de tennene med åpen munn alle fire?
Brølet presser seg opp fra mageregionen, jeg gidder ikke stanse det, og jeg vet at om et par minutter vil jeg angre på den uadresserte kjeften, for jeg peker ikke ut én av dem, jeg snakker til dem på gruppenivå, og kanskje har ikke alle fire skyld i smulene, skoene, håndklærne, tannkremen, men slike nyanser orker jeg ikke bale med nå:
– Dere må skjerpe dere, få huene ut av Tiktok, roper jeg halvhøyt,
og jeg sier
– jeg er skuffet,
og jo mer jeg sier, jo mer kommer skammen sigende, for dette blir for dumt, irritasjonen min er ikke proporsjonal med overtredelsene.
Brølet presser seg opp fra mageregionen, jeg gidder ikke stanse det, og jeg vet at om et par minutter vil jeg angre på den uadresserte kjeften
Forsøk på forsoning
Jeg tier og tusler ned igjen.
Setter meg i sofaen og tar frem en av de nye bøkene jeg har kjøpt. De handler om tenåringshjernen og kroppen, og jeg forstår at jeg ikke er alene:
Jeg kan godt tro at jeg kan forandre hjernene til de fire tenåringene mine, at jeg kan forsøke å dreie dem vekk fra alt det de gjør som skal bygge relasjoner til andre. Men det er håpløst.
De skal finne sin plass i en ny flokk, dette skjer helt uavhengig av viljene deres, og den flokken er ikke jeg en del av, og jeg leser igjen og igjen setningen om at det viktigste en tenåringsforelder kan gjøre, det er å ikke kutte båndet til tenåringen, og det gjør du hvis du presser vedkommende inn i et hjørne, om du lager straffer og systemer som du ikke klarer å følge opp eller oppfører deg urimelig uten å beklage deg etterpå.
Aha, jeg må ikke gjøre noe som bryter relasjonen! Jeg klapper sammen boken, hiver den i sofaen og reiser meg, forbereder resten av talen idet jeg treffer trappen og roper:
– Dere, kan vi ta en samling?
De tyter ut av rommene sine, to av dem med mobilen godt festet i hånden.
– Kan dere se opp litt? Jeg ble litt for sint i sted, beklager det, jeg blir bare så skuffet fordi jeg må si det samme igjen, men beklager, og jeg vil ikke si til dere at det ikke skal gjenta seg, for det kommer det til å gjøre,
sier jeg,
– men: Beklager utbruddet.
Alle nikker og kikker sløvt opp på meg.
– Det går bra, ble du så sint, da, jeg hørte på musikk, sier en av dem, og en annen forteller at hun satt med høretelefoner og gjorde lekser, og før jeg har kommet meg ned igjen, forstår jeg at ingen av dem har hørt meg. Hele utbruddet gikk dem hus forbi.
Hvordan skulle jeg kunne kjenne meg igjen i ungdommene mine, jeg som vokste opp i en tid med lydkassetter, fasttelefon og én TV-kanal?
Umulig å sammenligne
Senere samme kveld, jeg sitter i stua etter kanossagangen etter utbruddet som ingen fikk med seg og ensomheten kommer snikende. Alle de fire ungdommene er fortsatt hjemme, eller det vil si: kroppene deres er i det samme huset som meg. Men oppmerksomheten er atter vendt mot hver sin skjerm.
Det er skremmende å ikke kjenne seg igjen i egne barn. De er opphengt i hva som skjer i en parallell virkelighet. Men hvordan skulle jeg kunne kjenne meg igjen i dem, jeg som vokste opp i en tid med lydkassetter, fasttelefon og én TV-kanal? Selv om jeg vet at det er umulig å sammenligne min og deres ungdomstid, gjør jeg det likevel. Det jeg ser, skremmer meg:
De er tilgjengelige nesten 24/7. Algoritmene binder dem til mobilen og gnager på evnen til konsentrasjon, på lysten til å lese, på de lange tankene. Alt dette forstyrrer den mentale helsen til ungdommene.
Om vi var to voksne i huset som forsøkte å få i gang en dialog om ulempene ved å være tilgjengelige hele døgnet, hadde de kanskje hørt bedre etter, da?
Jeg velter meg i litt nostalgi i stedet:
Jeg fant ikke noen ny livsledsagerske, jeg ble aleneoppdrager.
Tilbake i barndommen
For om jeg skrur tiden tilbake tolv år, var de sju, fem, tre og ett år. Da gikk moren deres og jeg fra hverandre. Nå deler partallsuker og oddetallsuker året inn i med og uten barn. Den ene uken er jeg i sentrum av en liten storm, neste uke er det stille som i graven.
Jeg fant ikke noen ny livsledsagerske, jeg ble aleneoppdrager.
I en lang periode spiste vi nesten alle måltider sammen. De gikk på den samme skolen. De spurte meg når de ikke forstod leksene. Om de trengte råd, spurte de.
Jeg styrte fortellingen om verden der ute, og de trodde stort sett på det jeg sa.
Vi så på barne-TV sammen, og om jeg skulle være veldig grei, fikk de se en film på dvd-spilleren. Ingen Apple TV, ingen Netflix med flere brukere så de kan se på ulike serier samtidig på hver sin mobil.
Det er ikke mange år siden, men det føles som forrige århundre.
Tolv år senere er de 19, 17, 15 og 13, og jeg ser det som en stor seier om vi får spist middag sammen én gang i uken. De lever liv med hektiske timeplaner og de trenger slett ikke hjelp til leksene mer.
Jeg ser det som en stor seier om vi får spist middag sammen én gang i uken. De lever liv med hektiske timeplaner
Ønsker ikke sympati
Det er ikke synd på meg, jeg vil ikke ha sympati, for jeg skilte meg vel med vilje, men med viten skilte jeg meg ikke. Jeg visste ikke den gang hvordan det ville bli å være alene voksen rundt fire tenåringer.
Å være alenefar rundt fire tenåringer er å akseptere at jeg kan bli mistrodd og misforstått. At nesten alt jeg sier kan oppleves som kritikk. At jeg oppleves som urimelig og slitsom. Og verken de eller jeg har en annen voksen som et vitne til alle episodene som finner sted.
Jeg vet at jeg bør møte mine egne barn med empati og kjærlighet. Men det finnes dager der det er tomt på tanken min.
Jeg kan kjenne igjen kreftene når ungdommene utfordrer meg så mye at jeg har lyst til å krangle med dem. Jeg vet at de er glade i meg selv om de ikke viser det. Og jeg vet når jeg er så sliten at jeg ikke gidder å late som om jeg prøver å forstå dem.
Ja, det koster når ungdommen tar ut sin ulogiske, men forståelige – sett fra naturens side – atferd på meg.
Ja, det koster når du ikke får respons på de milde forsøkene på å få fatt i hva som rører seg i det tilsynelatende apatiske legemet som svever mellom første og andre etasje.
Ja, det er pinlig når jeg velter meg i selvmedlidenhet og sutrer over at ingen av dem er interessert i mitt indre liv, eller bryr seg om det som jeg bryr meg om der hjemme: Å holde huset i orden.
– Det er vel ditt kjærlighetsspråk, det, sa den ene her en dag, – at vi fjerner smulene og setter pålegget i kjøleskapet.
Det er sant, men når mitt kjærlighetsspråk er knyttet til småting i huset som tenåringen fra naturens side er programmert til å gi blaffen i, da bør jeg kanskje korrigere kjærlighetsspråket, eller?
Klarer det ikke.
Jeg vet at jeg bør møte mine egne barn med empati og kjærlighet. Men det finnes dager der det er tomt på tanken min
Kunne fått seg kjæreste
Og ja, jeg kunne jo få meg en kjæreste, en å debrife med på kveldene, men jeg tror ikke jeg orker, for da må jeg bytte bil. Det er perfekt å være fem, de fleste biler har fem seter, de færreste seks, og jeg liker bilen min godt, men ja, jeg kan savne en som kunne påpekt når jeg var urimelig.
Nå må jeg skjønne det selv. I ungdommenes øyne er jeg urimelig kanskje sju av ti ganger, mens jeg mener selv at jeg er rimelig sju av ti ganger. Det går ikke i hop, og i fraværet av en annen voksenperson skulle jeg ønske at jeg hadde en app på telefonen, en app med autoritet og kompetanse på urimelighet. Ut kom en stemme som sa:
– Nå er det du som er urimelig,
eller
– nå er barnet ditt urimelig.
Det hadde vært noe, jeg trenger ikke en kjæreste til det, jeg trenger en autoritet som jeg stoler på når det skorter på kommunikasjonen, og det ville ikke spille noen rolle om denne røsten kalte meg urimelig, det hadde spart meg for mange diskusjoner, for det verste er faktisk forvirringen:
Er det jeg som krever for mye nå eller har 15-åringen rett i at jeg er urimelig? For jeg liker det litt når de får gleden av å kalle meg vanskelig og jeg legger meg flat.
Nei, jeg må forstå at dette primært ikke handler om meg.
Det nytter ikke med kultur. Dette er natur: Det handler om løsrivelse, om ommøblering av hjernen, om selvstendighet, om å finne en ny flokk. Og om å bevare båndet til tenåringen.
[ Lisa Børud har fått tydelig beskjed: «Kommer ikke hvis du ikke spiller Tøff nok» ]
