Verdidebatt

«Det er ikke spørsmål om særbehandling, men om å verdsette mennesket bak livmoren»

Vi kan ikke ta lett på strevet dagens mødre føler på, bare fordi kvinner hadde det verre før. Dagens mødre benytter seg av et ytringsrom som ikke eksisterte før, og setter ord på det som tidligere måtte ties ihjel.

Historiefaget ble ekstra levende for meg da jeg ble mor. For det var først da jeg gikk gravid, og gjennomgikk en traumatisk fødsel, at det ble tydelig for meg at samfunnet har et snevert syn på hva morskap er. Det var vanskelig å bli tatt på alvor, og jeg måtte bli alvorlig syk før det ble gjort noe med. Hovedargumentene hvilte i et perspektiv på fortiden. Fordi kvinner har født til alle tider, måtte jeg tåle hva enn som ble kastet på meg.

Jeg ville forstå hvorfor det var så vanskelig å bli tatt på alvor av helsevesenet og det øvrige samfunnet, og begynte derfor å grave i kilder for å se prosessene i morskapets historie. I historiefaget studerer man fortiden for å komme nærmere en forståelse for hvordan vi har blitt til. Da jeg opplevde at det var vanskelig for folk å forstå at det kan være brutalt å bli mor, ble jeg automatisk nysgjerrig på å forstå hvorfor det finnes så mange fordommer overfor mødre. Til og med blant kvinner selv. Svaret ligger nok i at gamle holdninger fortsatt preger vårt syn på mødre og deres moral.

Julianne Sperle-Rydberg.

Det er ikke nok å henvise til fortidens kvinner

Hvor mange grupper med fysiske plager ville blitt omtalt som sutrete? Argumentet «kvinner har gjort dette til alle tider» er ikke nok. Mennesker har opplevd lidelser til alle tider, men det er likevel ikke alle som møtes på samme måte. Vi må komme oss videre fra å normalisere lidelser som er knyttet opp mot svangerskap, fødsel og barseltid. Vi har et enormt helsefokus i samfunnet, men i møte med morskap må vi bare tåle det meste, fordi kvinner har lidd før oss. Beklager, men jeg vil gå så langt som å kalle dette for bakvendt. Fortsetter vi i samme sporet vil vi holde tilbake muligheten for å sette kvinnehelse i søkelyset. For morskap og kvinnehelse går hånd i hånd.

Morskap er en fryktelig kompleks rolle som overtar en kvinnes identitet. Den er sterkt forankret i kulturelle verdier, normer og er under stor påvirkning av historiske begivenheter. Fordi kvinner har en lang forhistorie med å måtte tilpasse seg normer og regler som ble satt på vegne av dem, har det ikke eksistert noe reelt ytringsrom hvor man kunne sette ord på det som har vært vanskelig og brutalt. Ikke før nå. Og det møtes med motstand.

Tidligere har man forventet at kvinner skulle gå videre i stillhet fra traumatiske fødsler, barnedød og spontanaborter. Vanskelig tematikk skulle ties i hjel. Til og med hverdagslig strev skulle ties om. Det var ikke det at kvinner ikke ble slitne før, men de skulle ikke si det høyt. Frykten for skammen, synden og konsekvensene som kunne være fatale, var langt verre enn vi forstår i dag. Straffen kunne være alt fra ekskludering fra fellesskap og samfunn, til heksebrenning, bli sendt på mentalsykehus, og lignende, alt etter hvor vi befinner oss i historien. Og vi brenner riktignok ikke hekser lenger, men vi elsker å hetse i kommentarfelt – den teknologiske gapestokken.

Derfor er det naturlig å tenke at denne historiske arven har formet forventningene vi har til hva en kvinne skal være i dag. Når kvinner snakker høyt om fødselsomsorg, om fødselstraumer, vanskelig barseltid, og strevet i morskapet, skaper det ubekvemme følelser hos folk. Å vise til skyggesidene ved morskapet har ikke vært normalt. For noe skal bare være fint og flott. Som min bestemor sa til meg en gang: «Enkelte ting snakker man ikke høyt om». Og hun var barn av en tid hvor man ikke skulle plage andre, eller si noe som kunne sette seg selv og familien i et dårlig lys. Sånn var det før, men vi er nødt til å se verdien av åpenhet.

Vi har et enormt helsefokus i samfunnet, men i møte med morskap må vi bare tåle det meste, fordi kvinner har lidd før oss

Kvinner led i stillhet

Det florerer av historier der ute, hvor rus og vold egentlig har vært forkledde traumer. Mange kvinner har skjult svangerskap, født bak et forheng, tvangsadoptert bort barnet og tøylet traumene med rus, eller utviklet psykiske lidelser. Bare se til episoden om Betzy Dahl på NRKs «Ukjent arving», eller Gerhard Helskogs historie om sin mor som skjulte et barn født utenfor ekteskapet. Dette er forferdelige skjebner som ligger oss nært i tid, og historiene er mange flere enn vi tror. De nyanserer hvordan morskap, traumer og kvinnehelse er flettet sammen.

Vi har hatt mødrehjem for ugifte mødre, barnehjem som mishandlet uekte barn, og vi har kvinner med psykiske lidelser som ble skjult fra omverdenen. Og det er ikke mer enn førti år siden slik praksis fortsatt eksisterte i Norge. Det er nært nok i tid til at det sitter kvinner i Norge og fortsatt tier skammen i hjel. Dette er et vitnesbyrd om hvordan seksualmoral, og moral generelt, er forbundet med kvinners verdi.

Når vi så i dag klandrer mødre for å sette ord på noe som tidligere ble hysjet ned, burde vi i stedet møte det med samme åpenhet som alle andre som bryter ned tabuer. Dagens kvinner retter opp i tidligere generasjoners feil, og skaper et ytringsrom hvor vi får mer kunnskap om kompleksiteten i morskapet, og hvordan det påvirker kvinnehelse. I dag burde vi forbinde kvinners moral med evnen til å ta et oppgjør med urimelige krav og forventninger, om kampen for bedre helsetilbud, og ønsket om å leve i et samfunn som verdsetter mødre i alle former.

Når man kaster seg over kommentarfeltet og kaller dagens mødre for sutrete fordi de står frem i media og bidrar til debatten, er det ikke bare et forsøk på å kneble deres rett til å ytre seg. Det er også et angrep på retten til å kreve en medisinsk behandling som er god nok. Unge kvinners kamp for åpenhet og bedre helsetilbud påvirker også de som er eldre i dag. Eldre kvinner prioriteres også mindre i helsetilbudet. Vi trenger mindre fordømmelse fra den eldre generasjonen, og mer fellesskap. Og det burde være en tydelig beskjed til enhver som kaster seg over tastaturet.

Når man kaster seg over kommentarfeltet og kaller dagens mødre for sutrete fordi de står frem i media og bidrar til debatten, er det ikke bare et forsøk på å kneble deres rett til å ytre seg

Historiens usynlige tråder

Kuttene i fødselsomsorgen, og det manglende perinatale helsetilbudet for mødre, koster skattebetalere mange milliarder kroner hvert år. Vi er tjent med å ta fødende kvinner på alvor, og vi er tjent med å satse på unge mennesker som vil etablere familier, og etablere en bedre kultur for fellesskap. Hvilket i aller høyeste grad må begynne med en holdningsendring. Hvis vi er mer åpne om hvordan morskapet påvirker kvinner, blir det naturlig for oss å forstå fedrene også. Og vi trenger mer kunnskap om begge disse rollene, og den kunnskapen må ut på individnivå og gruppenivå. Vi trenger kulturendring, der eldre og unge spiller på lag.

Ja, du er preget av generasjonene som levde før deg. Vi er alle det, for vi modellerer våre foreldre, slik de modellerte sine. Derfor kan holdninger fra fortiden nedarves mellom generasjoner. Dette er ofte ubevisste tankeprosesser. Ved mer fokus på de historiske innflytelsene fra fortiden kan vi bli bevisste på det som påvirker oss i dag. Kvinner spesielt vet for lite om vår egen historie, for det har aldri vært et fokusområde i ordinær historieformidling. Men historien er tilgjengelig for oss, og vi må se de usynlige trådene som drar i oss hver gang vi føler skam, skyld eller utilstrekkelighet.

Vi må utfordre de normene som eksisterte før oss, og som fortsatt preger synet på morskap. Kanskje oldemor med tolv barn aldri klaget fordi hun ikke turte. Du husker henne kanskje som en kvinne som aldri sa noe negativt, men hun kunne ha vært taus om livmorfremfall, rifter i underlivet som grodde feil, smertene ved delte magemuskler, og urinlekkasjer. Mest trolig var dette ting hun bare måtte tåle, for de hadde ikke tilgang på hypropressiv trening for hundre år siden.

Vi må utfordre de normene som eksisterte før oss, og som fortsatt preger synet på morskap. Kanskje oldemor med tolv barn aldri klaget fordi hun ikke turte

Løft blikket

Vi burde hylle de kvinnene som tør å være åpne om tabuer. For kvinnelidelser, perinatal helse og fødselsskader som ikke får oppmerksomhet, får heller ikke høy nok status til å satses på i medisinsk forskning. Forstår vi ikke at det å være mor i vår tid byr på helt andre utfordringer enn for hundre år siden, vil vi heller ikke kunne forebygge fødselsdepresjon og fødselspsykose. Her henger alt sammen: Både hvordan fortiden påvirker dagens holdning til morskap og kvinnehelse, og hvordan vi blir ivaretatt av samfunnet. Morskap fortjener høyere status.

Det er ikke et spørsmål om særbehandling, men å verdsette mennesket bak livmoren. Oldemor for hundre år siden levde tettere på familien sin, selv om hun kanskje ikke hadde seksukerskontroll. I dag har vi seksukerskontroll med jordmor, men lever veldig distansert fra fellesskapet vårt. Og kvinner behøver fellesskap, selv i et samfunn med verdens beste velferdsordninger. Det fordrer at bestemødre bruker mindre tid på kommentarfeltet på Facebook, og mer tid sammen med barna og barnebarna sine.

Å investere i fremtiden

Selv i verdens tryggeste land er veien til morskap risikofylt for både mor og barn, og kvinnene behøver at samfunnet står bak dem. Å støtte mødre, foreldre, og ha bedre kultur for fellesskap, er både helsefremmende og sunt for barna som skal oppdras. Men også for besteforeldregenerasjonen. Vi trenger også dem!

Er ikke det bare sunn fornuft? Er det ikke på tide å legge bakstreverske holdninger bort, og verdsette mødrene for arbeidet de gjør? La oss heller hylle morskapet i alle former det kommer i.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt