Det startet med en lurvete bar i Greenwich Village i New York…
Stonewall Inn var i 1969 et samlingssted for skeive. Ett av stedene som var inkluderende for alle under paraplyen. En miks av mennesker, fra homofile menn til såkalte «stone butch» lesbiske og transkvinner. Dette til tross for at baren var eid av den italiensk-amerikanske mafiaen, av Genovese-familen. Noen ganger er mafiaen kjekk å ha. Gjennom bestikkelser fikk de også til tider politiet til å overse ting som foregikk på utestedet. Raid var fremdeles en jevnlig foreteelse, men man fikk gjerne tips fra sine betalte venner i uniform om at det kom til å skje – slik at man rakk gjemme vekk illegalt alkoholsalg og lignende.
Dråpen som fikk begeret til å renne over
Det var natt til 28. juni 1969, og politiet møtte mannsterke opp. Som vanlig. En av bakgrunnene for razziaer mot skeive utesteder var de såkalte maskerade-lovene, som forbød folk å gå i klær som ikke matchet kjønnet som var oppgitt i legitimasjonen. Regler som med moderne øyne fremstår latterlige, i retning av «du må ha på deg tre klesartikler som passer til kjønnet i papirene dine». Men resultatet akkurat denne dagen var opprør i gatene.
Det er uklart om det var Marsha P Johnson eller lesbiske Stormé DeLarverie som var den som sto foran og ropte at folk måtte gjøre noe. Eller kastet den første brosteinen. Den første Pride-paraden var på ettårsdagen for denne razziaen. Tusenvis fylte New Yorks gater. Det var altså ikke bare sex som var forbudt og ble gjenstand for forfølgelse. Maskeradelovene og andre lover, samt politiets egne initiativer, forfulgte også kjønnsnormbrudd. Dette er dyp skeiv kulturhistorie.
[ Skeivt kristent nettverk har fått sin første generalsekretær ]
Historie og engasjement
Det er ikke bare statlig undertrykkelse, forbud mot sex mellom menn, sykeliggjøring i psykiatrien, diskriminering i arbeidsliv eller fordømmelse av lokalsamfunn og familie og menighet som har fulgt den lange skeive historien. Miljøet lever også fremdeles med sine traumer fra hiv/Aids-epidemien. Det er i et menneskes livsperspektiv ikke så veldig lenge siden den flommet inn. Epidemien rammet de som nå er fra slutten av 40-årene til slutten av 60-årene. Det var de som tørket tårer med hansker. Statens svar var straffeloven.
Det var ikke før i fjor at HivNorge kunne melde følgende: «Vi har nå full kontroll på hiv-epidemien i Norge.» Det er gode grunner til at HivNorge, Helseutvalget, Olafia, PION og andre seksualpolitiske organisasjoner deltar på Pride. Det er godt mulig at det er i denne tradisjonen – med forebygging og opplysning heller enn fokus på straff og regulering – at skeives organisasjoner gjerne fremmer skadereduksjonslinja og fokuserer på å fjerne stigma, heller enn å stå på straffelinja i andre sosiale saker, for eksempel ruspolitikk og sexkjøpslov.
Det er ikke alle som kan kle av seg at de skiller seg ut. Noen av oss er synlig annerledes i hverdagen også
Sanksjonene
Det er så mange grupper med minoriteter innad i minoriteten som har fortjent plassen sin i pride-paraden. Hvorvidt de stiller med outrert uttrykk eller i dress. De har kjempet for aksept i kirke og menighet. De har kjempet for aksept for transpersoner. De har kjempet mot hiv, mot strafforbud. De har jobbet med kultur og lokalhistorie og lager leir for ungdommen. De besøker skeive eldre og bemanner hjelpetelefoner. Pride er deres fest og deres markering.
Prideparadene og kunstutstillingene og paneldebattene inngår i en kulturell kontekst, og å oppsøke den som noen utenfor den skeive paraplyen er å være gjest. En meget velkommen gjest. Men en gjest.
Konteksten må forstås: Pride er et fristed fra sosiale sanksjoner fra majoritetsbefolkningen for avvik fra normen. Å overdrive normbruddet, der selv ganske så fylkeskommunale folk plutselig stiller i glitrende fjærboa, er å understreke normbruddet. Vi sier: Det er det som gjelder her. Det er utkledning. Et karneval. Og et minne om hva det var som startet det hele.
Det er så mange grupper med minoriteter innad i minoriteten som har fortjent plassen sin i pride-paraden. Hvorvidt de stiller med outrert uttrykk eller i dress
Det er historie. Der normbruddet er normalt, og du ikke risikerer å bli hetsa på gata for å ha pynta deg til byen. Dette er en reell frykt. En venn av meg sponser heller taxi enn å gå i et kvarter til et utested, fordi spaserturen erfaringsmessig er farlig dersom man skiller seg ut.
Det er heller ikke alle som kan kle av seg at de skiller seg ut. Noen av oss er synlig annerledes i hverdagen også. Og finner i Pride-paraden ett eneste sted der man del av i flokken.
Gjestene er velkommen til å bli med på å bryte noen regler de også. Ting er mer moro om flere er med, tross alt. At ikke-skeive blir med på moroa med glitter i fjeset er uttalt akseptert. Og det er et skjold i samholdet. Et trygt fristed. Trodde vi.
En lengre versjon av teksten ble først publisert på Liberaleren.