«Det er sannsynlig at velgerkravene om å styrke det tyrkiske demokratiet ikke vil bli tatt i betraktning»

Tyrkias kritiske valg er over. Recep Tayyip Erdoğan ble nok en gang valgt som president for de neste fem årene. Og den såkalte folkealliansen, ledet av Erdoğans Rettferds- og utviklingsparti (AKP) fikk flertall i parlamentet sammen med Den nasjonalistiske bevegelsens parti (MHP). Parlamentsflertallet står dermed for et «nasjonalistisk konservativt» program.

[ Vårt Land mener: Håpet svinner for det tyrkiske demokratiet ]

Men dette er ikke hele bildet. Erdoğan og AKP har stadig mistet støtte. Presidenten sikret seg stemmene til 52 prosent av de som deltok gjennom en allianse av seks partier pluss den såkalte «kongemakeren» Sinan Ogan, som fikk fem prosent i første valgomgang og oppfordret sine velgere til å støtte Erdoğan i den andre omgangen. I 2018 vant Erdoğan med 53 prosent basert på bare to partier. Enda mer dramatisk sank AKP åtte prosentpoeng fra 2018 til 2023. Det er denne nedgangen i folkelig støtte som tvang Erdoğan til å bygge en allianse med mer konservative og nasjonalistiske grupper.

Nesten én av to velgere ønsket seg ikke Erdoğan som president. De støttet en agenda for å styrke demokratiet og å utforme en annen økonomisk politikk. Dette er ikke en liten gruppe, spesielt med tanke på forholdene valget fant sted under.

Hadde ikke like konkurransevilkår

Ifølge valgobservatørene fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) hadde velgerne et «valg mellom reelle politiske alternativer og valgdeltakelsen forble høy». Men som i første runde gav «partisk mediedekning og mangelen på like konkurransevilkår en uberettiget fordel til den sittende presidenten (…) I et miljø med begrensninger på ytringsfriheten sikret verken private eller offentlige medier redaksjonelt uavhengig og upartisk dekning av valgkampanjen, noe som svekket velgernes mulighet til å gjøre et informert valg».

Likevel kan ikke opposisjonen se bort fra den halvdelen av befolkningen som støtter Erdoğan. De må gjøre opp status og utforme strategier for hvordan de skal forstå og nå denne gruppen.

Økonomien ikke det viktigste

Tyrkia står overfor mange utfordringer, ikke minst når det gjelder forverringen av økonomien og polariseringen av samfunnet. Samfunnet er delt i to og som den politiske analytikeren Bekir Ağırdır bemerket «viser valgresultatet at [Tyrkia] har mistet en felles horisont for utviklingen av landet». Valgresultatet indikerte at de ideologiske eller politiske interessene var en viktigere faktor enn problemene i økonomien.

Mens opposisjonens kampanje i stor grad forsøkte å omfavne hele folket, er Erdoğans diskurs før og etter valget fortsatt blind for den store gruppen som ikke støtter ham. Han ser heller ikke deres krav som gyldige. I stedet ser han bort fra dem, sier at de er manipulert av fremmede makter eller at de er i kohort med terrorister. Men verken Erdoğan eller opposisjon har den luksusen å se bort fra hverandre. Faktisk er det å søke forståelse for en felles fremtid avgjørende for å lykkes med å utvikle Tyrkia til et sted hvor personer med ulike identiteter kan leve i fred.

Mens opposisjonens kampanje i stor grad forsøkte å omfavne hele folket, er Erdoğans diskurs før og etter valget fortsatt blind for den store gruppen som ikke støtter ham

Mye menneskerettslig bagasje

Så hva nå for menneskerettighetene? Tyrkia gikk inn i valget med mye bagasje. Det er godt kjent at rettssikkerheten er svekket, dommene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol blir ikke gjennomført og beskyttelsen av ytrings-, religions- og livssynsfriheten er svak. Erdoğan trakk Tyrkia fra Istanbul-konvensjonen, som sikrer kvinner mot vold i nære relasjoner. Han bygde en allianse med Det nye velferdspartiet og «Hüda-Par», som er mot likestilling i mange av livets forhold. Den allerede prekære situasjonen for kvinner og LHBTIQ+ vil sannsynligvis bli enda verre.

Ytrings- og mediefrihet har vært underlagt stadig nye restriksjoner som har en «avkjølende» effekt på ytringsklimaet. Religions- eller trosfriheten blir ikke respektert. Staten kontrollerer i realiteten religiøse doktriner og tjenester. For eksempel ønsker verken AKP og dets nære allierte MHP å endre den nåværende ordningen knyttet til Presidentskapet for religiøse anliggender. Denne statsinstitusjonen har monopol på administrasjon av moskeer og er sterkt involvert i religiøst arbeid for å forme samfunnet. Alle andre partier sier enten at de ville avskaffe institusjonen eller gjennomføre betydelige endringer. Listen fortsetter selvfølgelig når det gjelder utfordringer knyttet til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Det er sannsynlig at kravene fra de 48 prosent som støttet opposisjonen om å styrke demokratiet, ikke vil bli tatt i betraktning

I et demokrati forventes det at det partiet som får flest stemmer får makten, men også at minoritetene blir beskyttet. Politikk skal ikke være et nullsumspill. Men med den retningen Tyrkia har tatt, er det sannsynlig at kravene fra de 48 prosent som støttet opposisjonen om å styrke demokratiet, ikke vil bli tatt i betraktning. I tillegg svekker den reduserte rollen til parlamentet under Tyrkias presidentsystem deltakende politiske mekanismer og dermed politisk deltakelse.

Kampen for menneskerettigheter i Tyrkia vil derfor bli stadig mer utfordrende og krevende. Valget er ikke slutten på historien, et nytt kapittel begynner.

Oversatt fra engelsk av Gunnar M. Ekeløve-Slydal.

[ Flykter ikke fra kirken ]