I § 23 i straffegjennomføringsloven står det: «Kriminalomsorgen skal gi innsatte mulighet til å utøve religion og livssyn». Det er klar tale, men den mye omtalte saken med to jødiske innsatte, utlevert fra Israel i 2021, viser at kriminalomsorgen ennå ikke makter å ta inn over seg at religion, i noen tradisjoner, også utøves ved middagsbordet, ved å følge religiøst betingede diettregler.
[ To jøder må klare seg med det fengselet tilbyr ]
Mat skal ikke være en del av straffen i Norge, men har i praksis blitt det for disse to mennene. Som en følge av at disse innsatte ikke har fått tilgang på kosher-mat har de hatt en tyngre soning enn mange andre innsatte. Alle forsøk på å finne en løsning gjennom direkte kommunikasjon med kriminalomsorgen, først fra Det Mosaiske Trossamfund, deretter også gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), har vist seg nytteløst.
Derfor rettet stortingsrepresentant, Kjell Ingolf Ropstad, et direkte spørsmål til justisminister, Emilie Enger Mehl, som øverste ansvarlig for kriminalomsorgen i Norge: «Vil regjeringen sørge for at kriminalomsorgen ivaretar innsattes rett til å praktisere sin religion også i det daglige fengselslivet?»
Justisministerens svar er, kort gjengitt, nei. Hennes begrunnelse inneholder unøyaktigheter, så vel som noen direkte feil. Det er derfor nødvendig å besvare noen av hennes påstander og argumenter:
Imøtekommer ikke religiøse behov
1. Kriminalomsorgen har strukket seg langt for å imøtekomme de to innsattes behov for og krav på kosher-mat.
Justisministeren viser til at fangene har fått tilsendt jødisk mat i forbindelse med høytidsfeiring, at de har fått tilgang til ferske grønnsaker, at de har fått utlevert egne kjøkkenredskaper for å tilberede maten selv, og at de har fått handle kosher-produkter i butikkene tilknyttet fengslene.
Den såkalte høytidsmaten bestod kun av matza, usyret brød, ingenting annet. To kilo jødisk flatbrød, fordelt på to voksne menn. De ferske grønnsakene fikk de kun tilgang til etter flere måneder, og en begrenset sulteaksjon, hvor de sendte maten de fikk servert tilbake til kjøkkenet med beskjeden: «Dette er ikke kosher». De egne kjøkkenredskapene, som justisministeren nevner, bestod av én gryte, til kun én av de innsatte. De satt på det tidspunktet i to ulike fengsler, begge søkte om kjøkkenredskaper, én av dem fikk en gryte, den andre fikk avslag. At de innsatte har fått handle kosher-varer i butikk er til dels riktig. I butikken, tilknyttet fengselet, har de kjøpt tunfisk, egg og bønner, som er kosher, og har i hovedsak livnært seg av dette. Det har vært sørgelig kost, og en av fangene har gått ned flere titalls kilo i vekt. I det siste fengselet fangene ble flyttet til, Bastøy, har man takket være den lokale kjøpmannen endelig fått tilgang på kosher kjøtt-produkter, som disse to innsatte kan kjøpe for sine egne penger.
Den såkalte høytidsmaten bestod kun av matza, usyret brød, ingenting annet. To kilo jødisk flatbrød, fordelt på to voksne menn
Likebehandling er et sentralt prinsipp
2. Om de jødiske innsatte får tilrettelagt mat, må også alle andre minoritetsreligiøse fanger få det samme.
Justisministeren har begrunnet avslaget med at dersom disse to fangene skal få et religiøst tilrettelagt kosthold, må også alle andre som ønsker det får innvilget dette godet.
Svaret på det er åpenbart ja! Alle fanger har rett til å praktisere sin religion, også mens de soner i norske fengsler. Dersom fangen tilhører en tradisjon hvor diettregler er en viktig del av ens religion, må man finne en løsning hvor det blir mulig å følge disse reglene.
3. Mat levert til fengselet vil oppleves som urettferdig for andre innsatte.
Justisministeren peker på at en løsning, som DMT foreslo, hvor de jødiske innsatte får tilsendt mat, eventuelt bekostet av de innsattes egne familier, ville være et brudd på likebehandlingsprinsippet.
Alle fanger har rett til å praktisere sin religion, også mens de soner i norske fengsler
Snur diskrimineringen på hodet
Å snu diskrimineringen av de to jødiske innsatte på hodet på denne måten er et friskt og vågalt grep. Man rettferdiggjør altså diskrimineringen av to fanger, som ikke får det samme tilbudet om varme måltider som de andre innsatte, ved å peke på at det vil være urettferdig for majoritetsfangene dersom denne maten skulle bli levert utenfra.
Det er lite overbevisende. Maten fra Kosher Catering består ikke av gåselever og kaviar. Det er snakk om helt alminnelig mat, bare kosher. Dette er heller ikke en optimal løsning for fangene, særlig dersom den må bekostes av de innsattes familier, en åpenbar økonomisk tilleggsbelastning. Det var imidlertid et konstruktivt forslag til en løsning på et konkret og alvorlig problem. Ingenting ville vært mer velkomment enn om kriminalomsorgen hadde tatt kontakt med Det Mosaiske Trossamfund for å finne praktiske forslag til løsninger, slik at fangene kunne få mat som tilsvarer den de andre fangene får, verken mer eller mindre, men det gjør de ikke.
Fra vårt perspektiv er det svært vanskelig å se, som justisministeren hevder, at kriminalomsorgen strekker seg langt for å tilrettelegge for de innsatte. I denne saken har de heller strukket seg svært langt for å gjøre det motsatte.
Hvis kriminalomsorgen hadde brukt like mye tid på å faktisk tilrettelegge for disse fangenes rettigheter som de har gjort på å avvise alle forslagene, ville utfordringen alt vært løst.