Norge trenger en ny retning i politikken for å bekjempe fattigdom blant barn og deres familier. Den må bygge på en erkjennelse av at det betyr noe for barn hvordan familien deres har det økonomisk og materielt.
Barnekonvensjonens artikkel 27 slår fast at barn har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, mentale, åndelige, moralske og sosiale utvikling. Den gir foreldrene det primære ansvaret til å sikre denne retten, innenfor sine muligheter. Dersom de ikke er i stand til det skal staten skal bistå dem, i tråd med standarder i samfunnet.
Norge ratifiserte barnekonvensjonen i 1991 og innlemmet den i norsk lov i 2003. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om Norge innfrir denne forpliktelsen også overfor barn som lever i familier med lav inntekt. Generelt kan det sies at vi har en generøs familiepolitikk som ikke bare ser barns velferd som foreldres ansvar, men også som et felles samfunnsansvar. Dette samfunnsansvaret må ivaretas bedre overfor barn i fattige familier.
Familiers rett til støtte
Både internasjonale og europeiske menneskerettighetserklæringer fremhever familiens verdi og statens plikt til å beskytte retten til familieliv for foreldre og barn, og at det kan være nødvendig å gi økonomisk og materiell støtte for å sikre denne retten. Dette er i tråd med barnekonvensjonens intensjoner. Det legges til grunn vide definisjoner som anerkjenner mangfoldigheten av familier. Videre anerkjennes unntak; ikke alle barn kan vokse opp i sin opprinnelsesfamilie. Her skal prinsippet om barnets beste være avgjørende.
Disse klare utsagnene om familiens rett til støtte, og ikke minst barnekonvensjonen artikkel 27, betyr at barn har rett på familiepolitiske og støttende tiltak, slik det argumenteres for i en rapport fra The European Family Support Network. Barn i familier med lav inntekt skal ikke bare få støtte til egne aktiviteter, men har krav på at familien deres støttes økonomisk og materielt.
Uavhengig av regjering har det knapt vært ett forslag for å bedre familienes inntekt
Norsk fattigdomspolitikk
«Barnefattigdom» ble raskt et sentralt begrep da fattigdom igjen kom på dagsorden i Norge rundt årtusenskiftet. Barn ble målgruppe for politiske tiltak for å sikre barnas deltakelse og integrering; som innskjerping av at skolens aktiviteter skal være gratis, tiltak for å gi alle barn adgang til fritid, kultur og ferie.
Overfor familiene har det vært satset på tjenester framfor kontantytelser. For å høre til i lavinntektsgruppen, må familieinntekten være maks 60 prosent av medianinntekten. Målet med politikken har vært å få ned antallet fattige familier som har økt fra rundt 52.000 barn i 1998 til 111.000 i 2021. Innvandrere er overrepresentert, men omtrent halvparten er etnisk norske.
Uavhengig av regjering har det knapt vært ett forslag for å bedre familienes inntekt. Det har i stedet vært satset på å forebygge og samordne tjenester, styrke barnehage og skole og gi gode helsetilbud. Mange nyttige tiltak, men ingen som løfter familiene over fattigdomsgrensen. Tilgang til arbeidslivet for ungdom og foreldre vil bedre inntekten, men påvirker ikke økonomien til de som ikke får eller ikke kan arbeide. Inntektssituasjonen har blitt ytterligere forverret ved at barnetrygden ikke har vært prisjustert siden 1996, selv om enkelte grupper har fått mindre økninger de siste årene. Dårlig standard i kommunale boliger har vært dokumentert i en årrekke, og nå er også husleie styrt av markedet, såkalt gjengs leie.
Behov for ny giv
En ny giv må bygge på en erkjennelse av at barns rett til en adekvat levestandard ikke kan sikres uten at familiene deres støttes økonomisk og materielt. Det er godt forskningsmessig belegg for å si at langt de fleste foreldre gjør en stor innsats for å prioritere barnas behov og er i stand til å styre økonomien selv. Universelle ordninger, som går til alle i en gruppe uten individuell behovsvurdering, bidrar til at dette blir mulig. Prisjustering eller en kraftig økning av barnetrygden kan løfte tusenvis av barn ut av fattigdom samtidig som skattlegging kan begrense overføringer til familier med høyere inntekter. Flere idrettslag krever også kollektive løsninger, som at midler gis til idrettslagene i stedet for at enkelte må søke «fritak» hvis familien ikke kan betale.
Regjeringen med SV som støtteparti, oppfordres til å ta Norge tilbake til vår stolte levekårstradisjon, som bygget på at mennesker selv skal ha kommandoen over egne ressurser. Det er en nødvendig presisering at arbeidslinja betyr å gi flere muligheten til å delta i arbeid, men ikke betyr så lave inntekter at barn og deres familier ikke kan leve verdige liv.
Videre er et rimelig godt trygdeoppgjør viktig, men lavinntektsfamilier trenger også gjenreising av en sosial boligpolitikk og et skikkelig løft av barnetrygden. Vil regjeringen levere på en ny fattigdomspolitikk som anerkjenner barns lovfestede rett til en tilstrekkelig levestandard?
[ Stort underskudd i Norsk Luthersk Misjonssamband – én årsak peker seg ut ]