Verdidebatt

Ble ydmyket, traumatisert og satt på isolat: «Bjerketunjentene fortjener en unnskyldning»

BJERKETUN: Hvordan kunne våre myndigheter tillate at disse grove overgrepene fortsatte uten å gripe inn?

Det er i disse dager 63 år siden at Bjerketunsaken, en av etterkrigstidens største sosialskandaler, nådde Dagbladets forsider. Det begynte med et opprør blant jentene på lukket avdeling ved Bærum offentlige skole (Bjerketun) i januar 1960, fulgt av en artikkel skrevet av institusjonens psykolog, Gori Gunvald.

I kronikken fortalte hun hvordan de unge elevene ble straffet med lange, fengselslignende isolatopphold. Bare det å planlegge å rømme eller smile ved bordet var grunn nok til å havne på isolat. Hun beskrev soverom som var utstyrt med alarm, om brevkontroll og om forbud mot sminke, popmusikk og dans fordi det kunne ha en «negativ påvirkning på jentene». I tillegg kom krenkende avkledninger, ofte med politi eller mannlige ansatte til stede. I sum, svært traumatiserende forhold.

Kontroll av seksualitet

Kriminologene Kjersti Ericsson og Nina Jon har gjort en studie av institusjonene Bastøy og Bjerketun og sammenliknet behandlingsopplegg og målsetting. Mens Bastøyguttene ble isolert på en øy i Oslo-fjorden, ble jentene på Bjerketun stengt inne bak piggtråd og murer for å beskytte samfunnet mot «unge jenters drifter og utagerende oppførsel». Overtredelse av seksuelle normer var ofte den viktigste innleggelsesgrunnen på Bjerketun, og i mellom halvparten og to tredeler av sakene ble «uteflying», «usedelighet» og «gatetrafikk» oppgitt som viktigste innleggelsesgrunn, skriver Kjersti Ericsson i boka Drift og dyd fra 1997.

Å ha jentene flyende ute lokket menn til sex med jenter under seksuell lavalder, fristet gifte menn og spredde kjønnssykdommer. En spesialskole som søkte en jente over til Bjerketun, skrev: «Vi har nærmest inntrykk av at hun kan gi seg hen til hvilken som helst mann, uten å beregne følgene. (…) Hun er upålitelig, med sterke erotiske drifter». I et annet tilfelle gjøres det et poeng av at jenta «er farlig pen og sjarmerende. Hun maler sine tånegler røde». Mens Bastøy skulle kontrollere og straffe guttenes adferd, skulle Bjerketun i tillegg kontrollere jentenes seksualitet.

Overtredelse av seksuelle normer var ofte den viktigste innleggelsesgrunnen på Bjerketun

Rystende historier

I dokumentaren Opprøret på Bjerketun, som kan sees på NRK i disse dager, forteller tidligere Bjerketunjenter om tiden på institusjonen.

Dagfrid var bare 12 år gammel da hun ble ydmyket, kledd naken av en mannlig ansatt og lagt på isolat. Grunnen var at hun hadde nektet å plukke poteter på grunn av sterke menstruasjonssmerter. «Det var flaut og skammelig å ha vært på Bjerketun. Folk så ned på oss», forteller hun.

En annen av jentene, «Gerd», sliter fortsatt med traumer etter oppholdet på Bjerketun: «Jeg tør ikke å gå ned i en mørk kjeller, jeg sover uten lys, og jeg tør ikke å gå opp en trapp med noen bak meg».

Lajla er av reisende slekt, og sammen med to andre jenter ble hun sperret inne i et ombygd, iskaldt hønsehus, bare med en gummimadrass og ei gummipotte: «Når du tisset i potta om natta, så var det is i den om morgenen. Det var en skam å være tater, men jo mer skam og nedverdigelse, jo mer trassig ble jeg», sier hun. Lajlas historie er også fortalt i boken Mitt foreldreløse hjerte av forfatter Olav Rune Bastrup (2022).

«Det var en skam å være tater, men jo mer skam og nedverdigelse, jo mer trassig ble jeg»

Ble ikke trodd

I mange år varslet psykolog Gunvald styret og departementet om forholdene på Bjerketun uten at noen tok affære. Først da hun gikk til Dagbladet med saken, engasjerte motkreftene seg. I en serie presseoppslag gikk Bjerketuns lege, psykiateren Willey Olsson og skolens styrer Eva Michelet Kleszynska til motangrep mot Gunvald. Motsetningene ble ikke mindre da Stortingets sosialkomité besøkte Bjerketun og komiteens formann Sverre Løberg uttalte at institusjonen burde nedlegges.

Før det kom så langt, beordret sosialdepartementet offentlig gransking av forholdene på institusjonen. Saken pågikk i ett år, uten at noen av Bjerketunjentene ble innkalt som vitner. De ble ikke ansett troverdige. I 1962 konkluderte riksadvokaten med at det ikke var grunnlag for å reise straffesak mot noen av funksjonærene. Han fant det heller ikke bevist at jentene var blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, og i 1963 ble Bjerketun nedlagt.

Saken pågikk i ett år, uten at noen av Bjerketunjentene ble innkalt som vitner. De ble ikke ansett troverdige

Staten gikk fri

Hvordan kunne våre myndigheter tillate at de grove overgrepene fortsatte uten å gripe inn? Bjerketunjentene ble ofre i et system hvor de ansvarlige i departement og styringsverk gikk fri. Statsråd Gudmund Harlem ble flyttet fra Sosialdepartementet til Forsvarsdepartementet etter Bjerketunskandalen. I tillegg ble ansvaret skjøvet nedover mot psykolog Gori Gunvald, som ble stemplet som en bråkmaker.

Etter at Bjerketun ble nedlagt, fikk flere av de ansvarlige ved institusjonen lederstillinger ved andre institusjoner, mens elevene som var med på opprøret i januar 1960 ble ilagt disiplinærstraffer, dvs. isolasjon, langt utover hva de ville fått gjennom påtale og dom. Flere av kvinnene lever fortsatt. De fortjener en unnskyldning fra den norske stat for behandlingen de ble utsatt for.

Den ene av kronikkforfatterne er sønn av Gori Gunvald, psykologen på Bjerketun

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt