Verdidebatt

«Staten opptrer inkvisitorisk»

KONVERTITTER: UDIs og Unes praksis fører til at mennesker blir forfulgt fordi de ikke lykkes i å overbevise saksbehandlerne om ektheten i sin religiøse identitet. Det samme kan sies om inkvisisjonens ofre.

Den kristne iraneren og asylsøkeren Ali Mirvahabi har fått avslag fordi staten ikke tror han er kristen. Som så mange, får han støtte fra menigheten han tilhører og fra organisasjoner som jobber for å styrke menneskerettigheter internasjonalt. På sin side viser Une til støtte fra den norske ambassaden i Teheran – det er et fikenblad.

Det er dypt problematisk å vurdere sannhetsgehalten i noen sin påstand om religiøs konvertering. Det er enda mer problematisk når et statlig organ påtar seg denne oppgaven. Når den norske staten avslår en asylsøknad og betviler ektheten i deres religiøse identitet, med konsekvensen at hen overlates til straffeforfølgelse, opptrer staten inkvisitorisk.

Jane Skjoldli, Førsteamanuensis i religion, UiS

Komplekst fenomen

Religionsvitenskapelig forskning viser at konvertering til og fra religioner er et komplekst fenomen. Motivasjonene er mange, forskjellige, og sammensatte. Lange konverteringsprosesser som over tid konsentreres til én åpenbaringsopplevelse står i lange, komplekse sosiale prosesser med mange tolkninger i etterkant.

Blant behovene som ligger til grunn er eksistensiell trygghet ofte sentralt. I nesten to tusen år er folk blitt døpt i håp om å redde livet, fordi mektige instanser truet eller lokket dem til det. Gulroten var et tryggere liv, noe som er langt mer presserende for menneskelige overlevelsesinstinkt enn løfter om liv etter døden. Hvis anklagen mot kristne konvertitter blant asylsøkere er at de «bare» vil redde sine liv, er ikke det et argument: Det er nemlig helt vanlig.

Hvem er en «ekte» kristen?

Det holder at en asylsøker står frem som kristen. I land hvor kristne undertrykkes og konvertitter til kristendom forfølges, er det mer enn nok til å utløse forfølgelse. I mange tilfeller holder det med mistanke om konvertering. Om man blir dømt for å konvertere til en forbudt religion, er det ingen som spør om man vet når kristne feirer Jesu fødsel.

I 2018 var ikke UDI klar over at de aller fleste kristne i verden feirer Jesu fødsel den 25. desember og en stor minoritet feirer 6. eller 7. januar. De mente fasiten var 24. desember – et svar som kun er riktig i et svært begrenset antall steder. Det er nemlig påfallende hvor eksklusivt UDIs kristendomsforståelse ser ut til å være tuftet på noe så marginalt som norsk kristendom, som overhodet ikke er representativ for kristendom i verden generelt.

Spørsmålet må reises høyt og tydelig om det er lar seg etisk, faglig og ikke minst menneskerettslig forsvare at vurderingen av religiøse konvertitter ligger hos UDI og Une

Spørsmålet må reises høyt og tydelig om det er lar seg etisk, faglig og ikke minst menneskerettslig forsvare at vurderingen av religiøse konvertitter ligger hos UDI og Une.

For hvem er en «ekte» kristen? De 65 prosent av Norges befolkning som pryder Den norske kirkes medlemsregister? I så fall er målestokken for hva som skal til for å være en «ekte» kristen helt forskjellig for en nordmann og en som søker asyl i Norge. Eller hviler UDIs og Unes forestilling om «ekte» kristendom på forestillinger om at det finnes «sann» tro, og at statlige organer har evnen til å skjelne den til tross for pinlig lav religionsfaglig kompetanse?

Minner om inkvisisjon

Kristne institusjoner har i mange tilfeller stått for religiøs forfølgelse selv. Vi kan nevne det kristne Romerriket, Sankt Olavs håndheving av kristenretten (som Den norske kirke og Den norske stat feirer igjen i det påkostede Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år). Det er ikke Romerrikets eller Hellig-Olavs praksis UDI og Une minner om, men heller denne: I middelalderens Europa ble jøder tidvis utsatt for tvangskonvertering, men også til andre tider lå løfter om et bedre liv som kristen der.

I likhet med Mirvahabi og så mange andre, ble også disse konvertittene sjelden aksepterte som ekte kristne i sin tid. Også de ble utsatt for mistenkeliggjøring og forfølgelse. I sitt mest systematiserte uttrykk ble dette til det vi kaller inkvisisjonene.

Konsekvensene av UDIs og Unes praksis er at mennesker blir forfulgt for sin religion fordi de ikke å lyktes i å overbevise deres saksbehandlere om ektheten i sin religiøse identitet. Det samme kan sies om inkvisisjonens ofre, som i likhet med asylsøkere, ble overlatt til andre krefter enn inkvisisjonene selv.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt