Prosedyrer for bispevalg har ofte vært et stridstema i kirkehistorien. Dagens norske regler er lagt til rette for å være mest mulig demokratiske, men de har også vært gjenstand for en del kritikk. Demokratiske ordninger bør være preget av transparens, men den norske ordningen slik den er i dag, har særlig ett ledd som er preget av det stikk motsatte. Nemlig det leddet der et bispedømmeråd skal velge ut fem av kanskje ca. hundre foreslåtte personer til å gå videre i valgprosessen.
Ligner et lotteri
Bispedømmerådene skal her ikke levere en innstilling med partsoffentlighet. De skal heller ikke gjøre rede for hvor mange av de foreslåtte de har vurdert nærmere og hatt inne til intervju, og hvilke kriterier de har lagt særlig vekt på i arbeidet med å finne de rette kandidatene. De skal i det hele tatt ikke levere noen begrunnelse for sine valg, men kan nøye seg med å slå offentlig fast at de har funnet fem kandidater som de har blitt enige om å nominere.
Det hele kan noen ganger ligne litt på et lotteri, der enkelte av de fem heldige er like overrasket over å vinne som store deler av den kirkelige offentligheten.
Strategiske hensyn?
På toppen av disse systemiske problemene med selve nominasjonsfasen kan man av og til også få et inntrykk av at enkelte bispedømmeråd forvalter sitt ansvar på en måte som ikke svarer til intensjonen i de gjeldende prosedyrene. Intensjonen er uten tvil at bispedømmerådet skal nominere de fem kandidatene som man regner som best kvalifisert og mest aktuelle til det ledige bispeembetet. Men i enkelte tilfeller den senere tid kan man lure på om bispedømmerådene har lagt for mye vekt interne strategiske hensyn, og tenkt mindre på å få fram de kandidatene som samlet sett må regnes som best kvalifisert.
Opplagte reelle konkurrenter til bispedømmerådets lokale favoritt savnes derimot på listen
Sagt med litt andre ord: Man kan lure på om bispedømmerådene noen ganger først og fremst har samlet seg om én – gjerne intern og lokal – kandidat som de ønsker inn i det ledige embetet, og dernest har nominert fire andre som hver for seg er dyktige og vel kvalifiserte folk, men som likevel – av ulike grunner – er lite aktuelle for den stillingen som skal besettes. Opplagte reelle konkurrenter til bispedømmerådets lokale favoritt savnes derimot på listen.
Bør bruke ventil
Også i eldre regelverk for valg av biskop har ansvaret for å nominere kandidater ligget hos bispedømmerådet. Men de som etter nominasjonen skulle avgi stemmer, har i tidligere regelverk ikke alltid vært bundet til å stemme bare på de nominerte. De sto lenge fritt til også å prioritere andre kandidater. Dagens ordning er strammere, og inneholder ikke lenger en slik ventil. Bispedømmerådets nominasjon har slik sett en større formell tyngde enn tidligere, og er dermed et desto viktigere ledd i hele valgprosessen.
Heldigvis byr også nåværende regelverk på en mulighet til å korrigere bispedømmets nominasjon, gjennom tilleggsnominasjon støttet av minst 100 stemmeberettigede i det aktuelle valget. I prosessen fram mot valg av ny biskop i Sør-Hålogaland er det gode grunner til å benytte seg av denne ventilen.
