I kronikken «Kirken må våge å ta smertefulle grep», skriver elleve unge prester og prestestudenter spenstig og visjonært om fremtidens folkekirke i Vårt Land, publisert 2. mai. «Menneskene som utgjør vår kirke er mangfoldige, og det er kun et mangfold av uttrykk som til sammen kan samle et folk på søndagene», skriver de elleve.
[ «Kirken må våge å ta smertefulle grep» ]
Først og fremst har våre unge kollegaer helt rett når de skriver at Den norske kirke må bevege seg mot en forståelse av å utruste og myndiggjøre menigheten. Vi vil gjerne følge opp med å konkretisere: Skal det bygges levende kirker mer enn profesjonelle seremonirom, trengs et femfoldig ledelsesperspektiv. Både prester, andre kirkelig ansatte og frivilligheten må frigjøres fra en «one size fits all»-mentalitet. For det er mange måter å være kirke på, uten at man trenger å gå på akkord med en nødvendig teologisk enhet. En lederkultur der alle skal leke på samme måte, på hvert et sted, har lite felles med de første apostlenes kirke. Og kirken er mer enn gudstjenesten! Den er en utskytningsrampe for kirkens sendelse i verden. En kirke for fremtiden er ikke et hus, men en folkebevegelse.
Fem ledertyper
I Efeserne 4 beskrives de fem ledertypene apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer. Dette kan forstås som fem generaliserende betegnelser for at kristne ledere er utrustet forskjellig.
Læreren er den som kvalitetssikrer kildegrunnlaget og formidler kunnskap, en hyrde er omsorgspersonen som ser menneskene først, apostelen er i front og drar utviklingen videre, mens en evangelist har lett for å kommunisere med forskjellige typer mennesker, også utenfor egne rekker. Profeten er en som ofte vil bruke alternative uttrykksmåter eller innfallsvinkler som flertallet ikke har sett.
Presten skal være både forutsigbar og nærværende i møte med den faste flokken og en dynamisk endringsleder som tar menigheten fremover. En kirke som krever at presten er allrounder har glemt utrustningene i hele Kristi kropp
Kan ikke kreve at presten er allrounder
En kollega i vår nærhet delte nylig noe av sin smerte over ensomheten hun lenge har kjent på som menighetsprest. Hun beskrev de uuttalte forventningene om å fylle alle roller, ofte helt på egen hånd. Presten skal være både forutsigbar og nærværende i møte med den faste flokken og en dynamisk endringsleder som tar menigheten fremover. Selv kjente hun på en særlig forventning om å være den sensitive og omsorgsfulle hyrden, mens hennes utrustning går mer i retning av den røffe evangelisten som finner tonen med de kirkeuvante. En kirke som krever at presten er allrounder har glemt utrustningene i hele Kristi kropp.
En kollega på en annen kant av landet skrev til en av oss om det han kaller «betjeningskirken» der det på en forordnet gudstjeneste nylig var tre til stede fra bygda utenom betalt organist, kirketjener og prest. En av de tre fra bygda var en annen ansatt i soknet. Slike steder må det være lov å tenke radikalt annerledes om bruken av kirkens ressurser.
Frigjør flere ledere til å utruste og myndiggjøre fellesskapet ved å legge til rette for femfoldig samspill!
[ Vil ha hardere prioritering fra kirkens ledelse: – Må tørre å prate om kutt ]