Verdidebatt

Tyrkias valg for historiebøkene

GÅR TIL URNENE: Tyrkia avholder president-, parlaments- og lokalvalg 14. mai 2023. Mye står på spill i det som er blitt kalt verdens viktigste valg i 2023.

Valget er viktig fordi Tyrkia er verdens 19. største økonomi med rundt 85 millioner mennesker. Landet ligger dessuten i krysningspunktet mellom øst og vest, Europa og Asia og har stor innflytelse i Midtøsten og Sør-Kaukasus. Men enda viktigere er det at demokratiet står på spill. Mange frykter at det ikke vil overleve flere år med Recep Tayyip Erdogan som president.

I løpet av sine 20 år ved makten har han steg for steg ført landet i autokratisk retning. De første årene utviklet økonomien seg raskt, påskyndet av reformer for å kunne bli med i EU. Men de siste årene har politikken hans gjort livet vanskeligere for vanlige tyrkere på grunn av høy inflasjon, nepotisme og økonomisk stagnasjon. I likhet med andre autokratiske ledere har han tatt kontroll over media og rettsvesen gjennom trusler, ansettelser og eierskap. De som protesterer, risikerer lange fengselsstraffer.

Mange unge tyrkere forlater landet på jakt etter bedre muligheter og respekt for sine rettigheter. En kombinasjon av misfornøyde unge velgere og den kurdiske minoriteten kan være avgjørende for Erdogans hovedmotstander. Hvis Kemal Kilicdaroglu vinner deres støtte, kan han vinne.

Erdogan og hans støttespillere bruker terroranklager og påstander om at opposisjonen vil fremme LHBT-ideologi for å sverte den

Valget følges med stor interesse, blant annet av den svenske regjeringen som har fått sitt Nato-medlemskap satt på vent på grunn av Erdogans krav. EUs interesser spenner over mange områder, som flyktningpolitikk, Tyrkias konflikt med Hellas og dets rolle i å sikre korneksporten fra Ukraina. Offisielt er Tyrkia EU-kandidat, men få om noen tror på medlemskap. Erdogan gjennomfører ikke de nødvendige reformene.

Tyrkias medlemskap i en annen europeisk organisasjon, Europarådet, illustrerer hvordan han svekker demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Etter at Russland ble utvist i mars 2022 på grunn av invasjonen av Ukraina, er Tyrkia det medlemmet som er lengst unna å opprettholde sine forpliktelser. Myndighetene har to ganger neglisjert avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) om å løslate filantropen Osman Kavala, og holder også en tidligere leder av Folkets demokratiske parti (HDP) fengslet i strid med EMDs avgjørelser. 1. juli 2021 forlot landet Istanbul-konvensjonen, som beskytter kvinner mot vold og overgrep.

Frie og rettferdige valg?

Dette leder til et annet viktig spørsmål: Kan vi stole på at valget vil være fri for manipulasjon, juks eller press på velgerne? Svaret er dessverre nei. Det er ikke like betingelser for de ulike politiske alternativene. President Erdogan får nesten all positiv oppmerksomhet på statlig TV (TRT). De fleste andre TV-kanaler er enten kontrollert av Erdogans støttespillere eller av ham selv.

Erdogan søker også kontroll over sosiale medier. I oktober 2022 ble en lov vedtatt som kriminaliserer «desinformasjon». Artikkel 29 foreskriver ett til tre års fengsel for å spre falsk informasjon på nettet for å «skape frykt og forstyrre offentlig orden». Loven definerer ikke «falsk eller villedende informasjon» og er åpen for misbruk av domstoler som allerede straffer kritiske røster i stor stil.

Det stilles også spørsmål ved uavhengigheten til Det øverste valgrådet og andre deler av valgapparatet. Men det som diskuteres mest, er om Erdogan virkelig vil forlate presidentvervet hvis han taper. Kilicdaroglu og hans koalisjon av seks partier er optimistiske. De vil ha mer enn én observatør i hvert valglokale, og har forberedt seg i halvannet år på å hindre valgjuks. Erdogan vil gå av hvis han taper, tror de.

Andre er ikke like optimistiske, og peker på at selv om det vil være hundrevis av internasjonale valgobservatører i tillegg til de nasjonale, er det ikke sikkert det vil være nok til å sikre at folkets vilje blir utslagsgivende. Eller til å overbevise Erdogan om å forlate sitt enorme presidentpalass hvis han taper.

Klimaet i valgkampen er tøft. Opposisjonen blir angrepet både verbalt og fysisk. Innenriksminister Süleyman Soylu snakker om at valget er et nytt kuppforsøk, støttet av USA. I Erzurum opplevde Istanbuls populære ordfører Ekrem Imamoglu, som støtter Kilicdaroglu, at hans tilhengere ble steinet.

Erdogan og hans støttespillere i Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) bruker også terroranklager og påstander om at opposisjonen vil utviske forskjellene mellom kjønnene og fremme LHBT-ideologi for å sverte den.

Motstridende visjoner

Hovedkandidatene er svært forskjellige i stil og visjoner. Erdogan snakker om hvordan Tyrkia har blitt en stormakt og gjort fremskritt innen teknologi og våpenproduksjon. Tyrkia trenger ikke lenger bøye seg for Vesten. Hans reaksjon på de katastrofale jordskjelvene i februar i år er å mobilisere rask gjenoppbygging. Han har i stor grad unnsluppet kritikk for svikt i humanitær bistand til ofrene og korrupsjonen i byggebransjen som førte til dårlige bygninger som ikke tålte jordskjelvet. Han fremstiller seg som den sterke mannen som raskt kan bygge opp igjen.

En kombinasjon av misfornøyde unge velgere og den kurdiske minoriteten kan være avgjørende

Kilicdaroglu på sin side sier han ønsker å skape et tolerant samfunn, gjøre livet lettere for vanlige tyrkere som strever med at inflasjonen fratar dem nesten all kjøpekraft. Tyrkia skal samarbeide med Europa. I en av sine kjøkkenvideoer snakker han om å gjenopprette friheten etter år med undertrykkelse. Titusenvis av mennesker etterforskes hvert år for å ha «fornærmet» presidenten. «Dere kan fornærme meg uten frykt for at politiet står på døren», sier han. Det gjorde stort inntrykk at han stod frem som alevi, det vil si medlem av en muslimsk minoritet som blir diskriminert i en rekke sammenhenger.

At kandidater har ulike visjoner, er normalt. Men et avgjørende demokratisk prinsipp er å respektere rettighetene til den tapende kandidaten og støttespillerne. President Erdogan har vist at han ikke aksepterer dette.

Å begynne å følge dette prinsippet er en viktig del av den endringen Tyrkia trenger. Det kan bidra til å bygge bro over den store splittelsen i folket som 20 år med Erdogan har ført til.

Les mer om mer disse temaene:

Gunnar M. Ekeløve-Slydal

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt